Her om dagen fant jeg et brev blant papirene mine, og det var ikke et hvilket som helst brev – nei, det var fra selveste Alf Larsen – dikteren. Og det var som om det gikk hull på en slags minneboks og hendelsene rullet ut en etter en.

Vi var en gjeng unge menn, 15, 16, 17-års alderen – vi gikk på Misjonskafeen i Trondhjem. Der satt vi og drakk kaffe og diskuterte, snakket og snakket i timevis om alt mulig, men særlig om de store ånder. Nietzsche, Oscar Wilde, Dostojevskij, Tolstoj og så videre. Arrogante var vi som bare pokker, men det forekom samtaler som noen hver kunne misunne oss. Kort sagt; ungdom – den mest geniale av alle aldre. Vi var ikke særlig radikale – ingen spor av ml – ikke spesielt konservative heller – snarere tvert imot, vi foraktet selvfølgelig borgerskapet og så videre. Vi fikk da også lære av livet alle sammen, men morsomt var det, fantastisk morsomt. Og når Thomas Mann snakker om viktigheten av å gjenoppvekke barndommen for en kunstner, tror jeg at jeg ville ta med ungdommen på kjøpet.

Antroposofien kom vi også i kontakt med, og det ble vel inngangsporten til et syn på historie og samfunn som var mer åpent enn det marxistisk naturalistiske. Og her er det Alf Larsen kommer inn. Han var mannen for oss – vittig, nådeløs, foraktende, refsende – akkurat slik Jan Erik Vold beskriver ham i «Den kongelige kunst».

Da var det jeg bestemte meg for å skrive et brev til ham. Jeg så gjorde – fortalte hvor meget han betød og så videre. Etter en tid fikk jeg svar, og det brevet er det som ligger foran meg og som virkelig var stort. Ikke bare takker han, men skriver til og med at det er det mest oppmuntrende brev han har fått. Vi avtalte etter hvert å møtes og fjortendagers tid etterpå spiste vi lunsj sammen i Palmehaven. Det synes jeg var svære greier og særlig husker jeg han sa med sin mørke røst: «Jeg tror nok jeg på det poetiske området har absolutt gehør – gi meg to ord og jeg kan straks si om det er et godt eller dårlig dikt.»

Men den gang da – ikke et ord om jøder og deres «forferdelig innflytelse på verden».

Alt dette kommer jeg på når jeg har lest Hebbestad Hansens bok om Alf Larsen og hans jødehat. Dette er helt nytt for meg, og han sa den gang intet direkte om jøder. Men jeg husker at han en gang sa noe sånt som at fra det jødiske folk kan man intet vente, for Kristus har brukt opp hele folkets potensial. Det er selvsagt underlig at disse mørke sider kan leve side om side med den mest storslagne naturlyrikk, men vi vet fra Hamsun og mange andre at det er meget mulig. Jeg har jo etter hvert sett at det finnes urettferdighet i verden, og i likhet med andre reagert på det. Og Alf Larsens syn er jo egentlig like galt, hans kanskje endog verre enn Hamsuns. Så det eneste rette er selvsagt å ta avstand fra hele greia. Og en stor kunstner var han, noe følgende dikt klart viser. Jeg håper jeg husker det rett, finner ikke boka akkurat her og nå. Så altså:

Morgenens engel

Morgenens engel brer sine purpurskimrende vinger

svinger seg opp mot himmelens rand og bestiger vår klode

høyere mot klippene havets bølgeslag klinger

og den irrgrønne ås får et kobberskjær om sitt hode

sakte, sakte stiger den frem og setter

sin fot av lys på ting etter ting her nede,

alt får sitt åsyn igjen, tåkene letter

og måkene strekker seg opp fra de varme egg i sitt rede

snart kan du se dem i flukten som hvite hender

famle hen over bølgenes mørkeblå rygger

krummet til sprang mot ennu sovende strender

der, fra en orelind flykter nu de siste skygger.

Ikke verst, hva? Samtidig leser jeg i avisen at årets Stiklestadutstiller får kjeft fordi hun ikke har de rette meninger, og det uttrykkes forbauselse og irritasjon over at hun i det hele tatt har fått utstillingsplass. Men si meg – vet ikke de rettroende at demokratiet bygger på uenighet – ikke enighet?