Kvinnefrigjøringskampen var en protest både mot et undertrykkende samfunn og mannsdominerte radikale bevegelser.

1968, en macho-revolusjon?

KVINNENES KAMPSAK: Da de nye kvinnebevegelsene vokste fram i Vesten, ble retten til selvbestemt abort den mest framtredende enkeltsaken, skriver Trine Rogg Korsvik. Bilde fra 1. mai-demonstrasjon i Oslo i 1968. FOTO: NTB SCANPIX

«68 var et manneopprør, et gutteopprør», konstaterer historikeren Florence Montreynaud til radionettverket Franceinfo i anledning 50-årsjubileet for den ikoniske studentokkupasjonen. Franske feminister har siden 1970-tallet hevdet at 1968 var en macho-revolusjon. De peker på at alle de ledende revolusjonære var menn, det var menn som ledet an i demonstrasjonene, det var menn som slåss med (det mannlige) politiet og det var menn som snakket fra talerstolene på de okkuperte universitetene og fabrikkene.

Du kan bla til neste sideBla med piltastene