Høyre vs. det uregjerlige folket

Kathrine Kleveland, leder i Nei til EU

Det har blåst litt rundt statsministeren etter at hun plumpet ut med at folkeavstemninger om EU-spørsmålet er et problem «fordi velgere tar stilling på et følelsesmessig nivå».

Stortingsrepresentant Michael Tetzschner kommer henne til unnsetning med kronikken «Populistenes farlige våpen» i Klassekampen 18. juni.

Her går han enda noen hakk lengre enn sin partileder og statsminister, samtidig som han avlegger Nei til EU en visitt: «Folkeavstemninger er helt uegnet for politiske beslutninger basert på objektive kriterier som utredning, utprøving og nyansering av argumenter.»

Tetzschner argumenterer med at folkeavstemninger ikke gir rom for kompromiss, fordi den tapende part blir «fremmedgjort». Dessuten at folket kommer i skade for å svinebinde seg selv til «et katastrofalt dårlig standpunkt».

Slike ubehagelige tømmermenn blir folket imidlertid reddet fra hvis det i stedet setter sin lit til det representative demokrati, skal vi tro Tetzschner.

Erfaringene fra det norske representative demokratiet viser dessverre nøyaktig det motsatte. EU- og EØS-spørsmål har en tendens til å fordunste i valgkampen opp mot stortingsvalg. Valg etter valg har vist at sammensetningen av Stortinget ikke er representativt for folkemeningen i EU-relaterte spørsmål. Først etter valget i 2017 fikk vi et stortingsflertall i pakt med folkeviljen, altså et flertall som sier nei til norsk EU-medlemskap.

Omvendt erfarte vi så sent som denne våren at stortingsflertallet overkjørte folkemeningen og Grunnloven med sitt vedtak av EUs tredje energimarkedspakke. Den tapende part, nemlig flertallet av det norske folket, føler seg i høyeste grad fremmedgjort – for ikke å si frakoblet – etter dette vedtaket. Så fremmedgjort at Nei til EU har funnet det nødvendig å forberede søksmål.

Gjennom folkeavstemninger i 1972 og 1994 har folket to ganger forhindret at Stortinget svinebandt Norge til EU. Stortingsflertallet har på sin side, uten noen gang å rådspørre velgerne gjennom en folkeavstemning, svinebundet Norge til den udemokratiske EØS-avtalen. Det er som kjent ingen angrefrist for katastrofalt dårlige direktiver og forordninger når de først er blitt implementert i norsk rett.

Det bør være mer enn åpenbart at Stortinget, i særdeleshet i EU-relaterte spørsmål, trenger et korrektiv i form av folkeavstemninger. Holdningen som kommer til syne hos så vel Erna Solberg som hos Michael Tetzschner, er at folket ikke bryr seg om kjensgjerninger og lar seg styre av følelser. Folket forstår altså ikke sitt eget beste. Det er en foruroligende innstilling til folk og demokrati.

leder, Nei til EU

DebattKriminalitet

Ulike tiltak for ulik ungdom

Jan Bøhle, sosionom og ungdomsarbeider i 37 år

Debatten om tiltak mot ungdomskriminalitet blir svært enøyd når den ikke tar utgangspunkt i ungdommenes faktiske situasjon, både de kriminelle og de som ikke har blitt det ennå. Gjennom en årrekke har vi som har jobbet med kriminelle ungdommer, påpekt mange faktorer som skaper grobunn for kriminalitet og utenforskap. Disse er blant annet:

fattigdom
andre kriminelle
fravær av gode voksenkontakter
voksenverdenens tafatthet overfor destruktive miljøer

en skole som ikke evner å fange opp de aller fleste barn og unge med utfordrende
atferd- og læringsutfordringer
manglende ungdomsklubber/fritidsklubber og andre åpne nærmiljøtiltak og inkluderende miljøer
manglende oppfølging av unge med tidlige psykiske og sosiale utfordringer
manglende bredde innen institusjonsbehandling for ungdom
haltende samarbeid mellom politi, barnevern og andre etater
kommersialisering av ungdommens identitetsmarkører, «penger er inngangen til alt»

Man må gripe alle faktorene over for å kunne lykkes med å minske ungdomskriminaliteten. Unge med kriminell- og annen destruktiv atferd er ikke en homogen gruppe. De trenger ulike og ofte langvarige individuelt tilpassede tiltak, for å gjenvinne en normalisert ungdomsrolle og komme i adekvat posisjon til utdanning og arbeidsliv.

Noen av disse kriminelle unge er vingeskadde fugleunger, mange er fattige og identitetssøkende, noen har traumer, mange har lærevansker, enkelte er svært belastet med psykiske utfordringer. Noen har dårligere evner, mange har opplevd hundrevis av personlige nederlag, og noen er så skadet og emosjonelt forstyrret, eller også ruset på dop eller vold, at de kynisk utnytter og undertrykker andre som også er tapere.

Følgelig må tiltakene som skal stoppe disse unges fortsatte kriminelle og destruktive løpebane, være omfattende og ulike. Noen bør tas bort og plasseres i fosterhjem, andre i institusjoner som fungerer, og noen bør plasseres i tiltak som er svært restriktive inntil de viser en atferd og holdning som gjør at restriksjonene kan trappes ned.

Barne- og ungdomspsykiatrien må aktivt være tilgjengelige og samarbeide med barnevernsinstitusjonene og de fengslene som har ungdomsavdelinger.

Ungdomsstraff fungerer for noen, andre må ha mer omfattende oppfølging. De gode ideene og tiltakene som har fungert før, kan med fordel utøkes. I tillegg bør det finnes ressurser til å pådømme saker raskt og ulike programmer til å følge opp de dømte i.

Politikerne må slutte å tru at de har monopol på løsningene. Bevilg heller penger, masse penger, og be alle seriøse parter om å bruke ressursene på å etablere trygge, meningsfulle og holdbare oppvekstmiljøer, sammen med lokale krefter.

Hva med å gi ekstra tippemidler til lokale foreninger som skaper prosjekter for integrering og fellesskap? Alle lokale krefter, foreninger og etater bør utfordres til å utvikle varige og fungerende samarbeidsformer og fellesskap, slik at ungdommen velger oss i stedet for de kriminelle. Så kan politiet bruke de maktmidler og metoder de har til å ta bakmenn og notorisk kriminelle og gjøre det vanskelig for alle i støtteapparatet deres.

bohlejan@live.no

DebattSyria

Kriger ikke i skjul

Frank Bakke-Jensen, forsvarsminister (H)

Klassekampens leder «Kriger i skjul» 18. juni hevder at informasjon om utenlandsoperasjonene uteblir. Det er ikke riktig. Både Stortinget og offentligheten får informasjon om operasjonene som norske styrker deltar i. Vi er åpne om det vi kan være åpne om. Når det gjelder innsatsen i kampen mot Isil, har både statsministeren, utenriksministeren og jeg redegjort i åpent Storting. Vi har tett kontakt med den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen, og vi har besvart en rekke skriftlige spørsmål. Bidragene ble offentliggjort på pressekonferanser, og vi har gjort mye informasjon offentlig tilgjengelig.

Vi har vært tydelige på hva som er grunnen til at regjeringen valgte å sende soldater til operasjonen: FNs sterke anmodning om støtte i kampen mot terrororganisasjonen Isil. Vi har vært åpne om at det kom til å bli krevende, og at situasjonen er komplisert. Men, vi ville ta vår del av ansvaret. Denne kampen har gitt gode resultater, og Isil har ikke lenger kontroll over større landområder i Syria og Irak. Nå justeres innsatsen for å håndtere resttrusselen fra Isil og for å hindre at organisasjonen på ny vokser seg sterk. Vi må også bygge opp Iraks sikkerhetsstyrker slik at de på sikt kan trygge landet og befolkningen mot Isil. Dette har vi informert bredt om.

Samtidig må noen deler av virksomheten skjermes. Dette skyldes operasjonssikkerhet, sikkerheten for vårt personell samt etterretningssamarbeidet med våre allierte. Vi kan ikke gå ut med konkrete opplysninger som vil sette styrkens sikkerhet i fare. Stortinget får denne typen gradert informasjon i lukkede forum. En slik ordning fungerer på en god måte og har lange tradisjoner.

Det er riktig at vi også har personell i andre områder truet av konflikt, som land i Sahel-beltet. Slikt nærvær vil normalt være basert på invitasjon fra vertsland og vil følge vurderinger av hvor slike bidrag kan være del av den brede norske virkemiddelveven for å fremme stabilitet og demokrati. Det er selvsagt også forankret på sedvanlig vis i regjeringen og overfor Stortinget.

At vi er med i Nato gjør Norge tryggere. Alle landene bidrar til vår felles sikkerhet. Vårt medlemskap i Nato endrer likevel ikke på at det er norske myndigheter som selvstendig bestemmer når og hvordan norske styrker skal delta i operasjoner ute. Dette er et ansvar vi tar på største alvor. Bidrag til samfunnsdebatten om disse spørsmålene er del av dette ansvaret, og det er et ansvar vi aksler med glede.