Under overskriften «Problemet er norsk», Klassekampen 30. mai, kommer Erling Folkvord og Johan Petter Andresen med påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Den såkalte kurdiske føderasjonen i Nord Syria finnes kun som en de facto realitet som kurdere prøver å tvinge frem i den kaotiske situasjonen som følger av krigen. Den er ikke anerkjent av det internasjonale samfunnet eller av den syriske regjeringen. Sistnevnte har ved flere anledninger, sist sommeren 2017, foreslått utvidet autonomi for de kurdisk dominerte områdene. Dette avslo kurderne blankt. Befolkningsmessig er det flere minoriteter å ta hensyn til i de aktuelle områdene.

Jeg har tidligere i denne avisen pekt på hvordan kurderne gikk fra å utgjøre to prosent av befolkningen i Syria før 1925 til å bli tolv prosent nå. Utslagsgivende for økningen var forfølgelsen og massakrene de var utsatt for fra et Tyrkia (det Ottomanske riket) som var i ferd med å puste sine siste åndedrag under angrep fra kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Forfølgelsen førte til at anslagsvis 300.000 tyrkiske kurdere etablerte seg i Syria, hovedsakelig i områdene nær grensen mellom Tyrkia og Syria.

Uttrykket «kurdiske områder», som Folkvord og Andresen bruker, er i høyeste grad diskutabelt. «Områder med kurdisk flertall» ville vært nærmere virkeligheten.

«Uttrykket ‘kurdiske områder’, som Folkvord og Andresen bruker, er i høyeste grad diskutabelt.»

Kurderne setter all sin lit til støtte fra USA og andre deler av koalisjonen mot IS, spesielt etter sin heroiske innsats mot terrororganisasjonen. Stormaktenes skiftende agenda kan vise seg å bli skjebnesvanger for kurdere.

I denne sammenhengen er det på sin plass å minne om at strategien stormaktene bruker vis-à-vis kurderne i dag er den samme de brukte for å mobilisere araberne mot det Ottomanske riket i begynnelse av forrige århundre. De lovte dem selvstendige stater, gull og glede, bare de hjalp til å plukke det Ottomanske riket fra hverandre. Kurderne har sannsynligvis all interesse i å samarbeide med den Syriske staten fremfor noen andre stater, inkludert Norge.

Et annet argument Folkvord og likesinnede ofte bruker er kvinners status og kvinnefrigjøringspolitikken hos kurdere. All ære til den progressive trenden hos kurderne, men det er selvbedrag å tro at de dyptliggende, strukturelle, og patriarkalske årsaker til kvinneundertrykkelse kan bøtes på med myter om «overføring av makt fra menn til kvinner» som vi kan lese i våre venners innlegg. Kvinnefrigjøring er ikke gjort ved en intensjonserklæring eller ved å utnevne en kvinne i tillegg til en mann i en og samme stilling. Det er fortsatt overformynderi, ikke likestilling.

Den problematiske situasjonen til Aisha Shezadi er i grunn kun en brøkdel av et mye større problem. Tusenvis av tidligere IS-kvinner og barn befinner seg i flyktningleir og fengsler i blant annet Irak og nord Syria. Flere menneskerettighets organisasjoner rapporterer om omfattende overgrep, mishandling og hevn aksjoner mot mennesker som befinner seg på disse stedene, både de som valgte å tilslutte seg terror organisasjonen og de som ble tvunget til å leve under IS-styret.

Folkvord og Andresen bruker Aisha Shezadi sin situasjon i et kynisk forsøk på å presse Norge til samarbeid med en fantasi-«myndighet» fremfor å presse Norge til å ta ansvar for en av sine statsborgere som har gått ulovlig ville veier. Det er kanskje mye å forlange av to norske statsborgere som selv tar seg ulovlig inn i Syria?