Regjeringen har innført en ordning med innbetaling av ekstra, frivillig skatt for den som vil. Så langt har den kostet 50.000 å etablere, og bare gitt 2000 kroner i ekstra skatt. Opposisjonen fnyser, og hevder det hele var et valgkampstunt fra finansministeren, ment å stille politikere som vil øke skattene i dårlig lys – en mistanke Siv Jensen langt på vei bekrefter. Mer prinsipielle innvendinger har handlet om at vi ikke kan basere oss på frivillig finansiering av velferd som skal være fellesskapets ansvar, uavhengig av donorers dagsform og lynne. Dette er selvsagt riktig, men ikke egentlig et godt argument mot frivillig ekstraskatt, da ordningen er et supplement til, ikke en erstatning for, det rådende skatteregimet.

Her er et eksempel på at frivillig skatt kan virke: I sin andre periode som borgermester i Bogotá, hadde den grønne politikeren og filosofen Antanas Mockus blitt valgt på et program for økt skatt. Mockus hadde høye ambisjoner for byen sin, og demonstrerte at han med kreative virkemidler kunne forbedre folks liv. Ved å stimulere borgernes fellesskaps- og ansvarsfølelse, mye ved hjelp av holdningskampanjer og sosiale eksperimenter som involverte innbyggerne selv, oppnådde Mockus oppsiktsvekkende resultater: Bogotá halverte trafikkdødsfall, reduserte vannforbruket med 40 prosent og tok grep mot korrupsjon og for likestilling. Da bystyret ikke ville godkjenne skatteøkningene han foreslo, oppfordret Mockus – med glimt i øyet – innbyggerne til å betale 10 prosent ekstra i skatt; såkalte «impuestos voluntarios», eller frivillige ileggelser, på spansk – en morsom selvmotsigelse. Hele 63.000 husholdninger ble med på spøken.

De måtte ikke, så hvorfor ville Bogotás befolkning likevel bidra? Det virker innlysende: De hadde tillit til Mockus’ administrasjon. De så at oppfordringen var knyttet til et langsiktig arbeid med å forbedre byen. De så humoren i å vise fingeren til trauste bystyrepolitikere på denne måten. De hadde et fellesprosjekt å tro på, og så verdien i å bidra, selv når egennytten ikke var åpenbar eller umiddelbar. Å demonstrere at Ap-politikere er «hyklere», fordi de ikke vil finansiere regjeringens skattelettelser mer enn nødvendig, er derimot ikke et godt fellesprosjekt. Det er ikke rart at ellers dugnadsglade nordmenn nøler med å betale, når regjeringen ikke har større visjoner enn å hegne om privatsfæren, holde noen utlendinger ute og harselere over dem som tillater seg å tenke større. Sarkasme er et dårlig styringsverktøy.

Kanskje velger vi i framtida politikere med integritet nok til å be folk yte litt ekstra, uten hånlatter som eneste respons. Da kan det vise seg at de 50.000 i etableringskostnader var vel investerte penger. Utfordringene som løses best med solidaritet og ekstra innsats står i alle fall i kø.