Skam er kommet i miskreditt, ganske så ufortjent. Jeg tror man må skille mellom den skammen undertrykkere av mange slag påfører sine omgivelser, som ledd i en evig kamp for å styrke egen makt. Den skammen er negativ. På den andre siden har vi den formen for skam som får oss til å skjemmes over egne misgjerninger, med rette. Den er positiv. Og akkurat nå reddet den to humler.
Historiker Elizabeth Catte knuser bildet av Appalachene som et uutviklet «Trumpland».
Komplisert: Elizabeth Catte motarbeider den forenklede historien om «Trumpland» og viser hvem som tjener på at vi står mot hverandre.
Våren 2016, mens det sakte gikk opp for mange at Donald Trumps valgkamp ikke var en bisarr vits, begynte det å dukke opp en viss type artikler i amerikanske medier. Overskriftene snakket om «Trumpland» og «det glemte USA». Uredde journalister forlot kontorene sine i New York og Washington og dro til Appalachene, fjellkjeden som strekker seg fra delstaten New York i nord til Alabama i sør, og som er kjent for kullgruver, fattigdom og «hillbilly»-kultur. Artiklene forega å grave i det andre Amerika, der det bodde et folk som ikke hadde fått delta i framskrittet. De var hvite, fattige, uutdannede, de hatet alle som var annerledes, de elsket våpen, kull og Trump.