Jeg ble oppringt av Per, en ung mann som lurte på om jeg hadde ledig tid i privatpraksisen min. Saken var at han i flere uker hadde vært til utredningssamtaler på en psykiatrisk poliklinikk i offentlig psykisk helsevern. Nå hadde han fått beskjed om at utredningen ville ta et par måneder til, men at han bare kunne komme annenhver uke. Den unge mannen var litt desperat. Han visste selv ganske mye om hva han strevde med, men opplevde at psykiateren ikke var opptatt av det i det hele tatt, kun av spørreskjemaer og utredningsinstrumenter. Han trengte noen å gå til for å få hjelp parallelt med utredningen, siden den ikke var til hjelp, som han sa. Jeg hadde ikke ledig kapasitet, men snakket en god stund med Per på telefonen og bad ham ringe tilbake senere og fortelle hvordan det gikk. Noen uker senere ringte han og fortalte at han hadde gitt opp poliklinikken og ønsket forslag til psykologer han kunne ta kontakt med direkte.