Kanskje har vi tilsynelatende trygge moderne mennesker aldri lengtet mer hjem enn vi gjør i dag? En bølge av interesse for slekt, fortid, opprinnelsessted og familiehistorie har skyllet over oss på kort tid. Er det først og fremst bakstreversk og tilslørende? Jeg tror knapt vi kan stanse bølgen, så vi burde kanskje heller være positivt nysgjerrige? Selv opplevde jeg at moren min i sine siste år ble rammet av hjemlengsel, etter et langt voksenliv som en temmelig usentimental byboer og akademiker.