Cecil Taylor (1929–2018)

Chris Monsen

HVIS ART TATUM DIGGA SAMTIDSMUSIKK: Cecil Taylor ved pianoet under jazzfestivalen i Montreux i Sveits sommeren 1976. Hardtarbeidende. FOTO: ANDREW PUTLER/REDFERNS Andrew Putler / Redferns

Natt til forrige fredag, 6. april norsk tid, kom beskjeden om at Cecil Taylor var gått bort, ikke lenge etter at ryktet om hans svinnende helse hadde begynt å sirkulere, og bare dager etter at en av hans tidlige samarbeidspartnere døde, kontrabassisten Buell Neidlinger. Med Taylor er enda en av jazzens aller mest grensesprengende, radikale, kontroversielle og misforståtte nybrottsmusikere borte. Taylors musikk kunne være kompleks, intrikat, voldsom og urolig, men også frydefull, vidunderlig, konverserende, endog vakker. Han ble 89 år gammel.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Reutgivelse

Solas gjenskinn

Plastisk fantastisk: Mytisk norsk klassiker får en ny runde.

Chris Monsen

Svein Finnerud Trio

Plastic Sun

Album

ODIN/Musikkoperatørene

Få album i norsk jazzhistorie har vært gjenstand for såpass mye venerasjon som Svein Finnerud Trios andre utgivelse «Plastic Sun», opprinnelig utgitt på Sonet i 1970. Dens anseelse økte i lang tid parallelt med en form for legendefortelling, da albumet lenge ikke var tilgjengelig annet enn om man skulle være (veldig) heldig å snuble over det i en bruktbutikk. I en tid før internett, og selv etter at verdensveven ble lansert, men ennå ikke hadde blitt allemannseie, var mulighetene for å høre musikk som ikke var å få kjøpt ny heller magre. Så skriverier, fortellinger og samtaler rundt og om slike utgivelser som nettopp «Plastic Sun», forsterket mystikken rundt og dermed også utgivelsens posisjon.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Lydbildefremviser

Kali Uchis: Vever souldrømmer med tråder fra så vel funk som reggaeton.

Aslaug Olette Klausen

EN LYDFONTENE: Kali Uchis lager musikk som maler bilder på trommehinnen. FOTO: FELIPE Q. NOGUIERA

Kali Uchis

Isolation

Virgin/Universal

At debutalbumet «Isolation» er ute nå, betyr ikke at Karly-Marina Loaiza, som hun egentlig heter, er noen nykommer på den spektakulære delen av popstjernehimmelen. «Por Vida» fra 2015 ga den den gang 21 år gamle columbiansk-amerikanske artisten kritikerros og nominasjoner til både Grammy og Latino Grammy-priser. Om denne ep-en var lovende i jazz-pop-uttrykket, har albumet mye mer å by på, både når det gjelder sødme og stilsikkerhet. I løpet av modne 46 minutter og hele 15 låter sneies det elegant innom det meste, i spennet mellom bossa nova, reggaeton, soul, neo-soul, funk, R&B, smooth-jazz og drømme-power-pop.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn