Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mortensen vokser

Symfoni, op. 5 fra 1953: Kanskje norgeshistoriens aller beste symfoni?

Magnus Andersson

DIRIGENT PETER SZILVAY: Behersker de store formene – og gjør en mesterlig Mortensen sammen med Stavanger Symfoniorkester. FOTO: SSO

Finn Mortensen

Symphony Op. 5

Stavanger Sympony Orchestra

Den beste norske symfonien som er blitt skrevet kom fra Finn Mortensen i 1953, nemlig «Symfoni, op. 5», Mortensens eneste, selv om han skrev flere symfoniske verk senere i livet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ved veis ende

Cecil Taylor (1929–2018)

Chris Monsen

HVIS ART TATUM DIGGA SAMTIDSMUSIKK: Cecil Taylor ved pianoet under jazzfestivalen i Montreux i Sveits sommeren 1976. Hardtarbeidende. FOTO: ANDREW PUTLER/REDFERNS Andrew Putler / Redferns

Natt til forrige fredag, 6. april norsk tid, kom beskjeden om at Cecil Taylor var gått bort, ikke lenge etter at ryktet om hans svinnende helse hadde begynt å sirkulere, og bare dager etter at en av hans tidlige samarbeidspartnere døde, kontrabassisten Buell Neidlinger. Med Taylor er enda en av jazzens aller mest grensesprengende, radikale, kontroversielle og misforståtte nybrottsmusikere borte. Taylors musikk kunne være kompleks, intrikat, voldsom og urolig, men også frydefull, vidunderlig, konverserende, endog vakker. Han ble 89 år gammel.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Reutgivelse

Solas gjenskinn

Plastisk fantastisk: Mytisk norsk klassiker får en ny runde.

Chris Monsen

Svein Finnerud Trio

Plastic Sun

Album

ODIN/Musikkoperatørene

Få album i norsk jazzhistorie har vært gjenstand for såpass mye venerasjon som Svein Finnerud Trios andre utgivelse «Plastic Sun», opprinnelig utgitt på Sonet i 1970. Dens anseelse økte i lang tid parallelt med en form for legendefortelling, da albumet lenge ikke var tilgjengelig annet enn om man skulle være (veldig) heldig å snuble over det i en bruktbutikk. I en tid før internett, og selv etter at verdensveven ble lansert, men ennå ikke hadde blitt allemannseie, var mulighetene for å høre musikk som ikke var å få kjøpt ny heller magre. Så skriverier, fortellinger og samtaler rundt og om slike utgivelser som nettopp «Plastic Sun», forsterket mystikken rundt og dermed også utgivelsens posisjon.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn