Hva får oss til å tro på en unnskyldning? Holder det å uttale ordet «unnskyld» eller å si «Jeg gir en uforbeholden unnskyldning»? Det må ofte mer til. «Unnskyld» er ikke bare et ord som skal uttales, det kreves en form for selvstendig erkjennelse, særlig når viktige ting står på spill. Men hva er det som skaper troverdighet, og hva gjør det vanskelig å ta en unnskyldning på alvor?