De var redde – traumatisert ville kanskje være vår medisinske definisjon – men de sivile fra Douma i Øst-Ghouta var i live. Plassert på en buss sendt av regjeringen, en buss som var i ferd med å ta dem ut av Arbin, var både barn og deres mødre, samt gamle menn med vaktsomme blikk, og yngre menn – det var ikke så mange av dem – som så ut av vinduet. Da vi klatret ombord i bussen, med notatblokk og kamera, satt de som statister i en film, ansikter fra beleiringen. Var de stille fordi de var redde for framtida? Eller fordi de fortsatt prøvde å forstå den lidelsen de hadde vært gjennom?

Oversatt av Henning Gärtner © The Independent