Da min far, Jens Bjørneboe, døde for 42 år siden, arbeidet han med en selvbiografi; teksten henvender seg til gutten Jens og spør denne om hvem han egentlig var, og hvorfor livet ble slik det ble. Han ville se tilbake, møte seg selv, prøve å forstå. Pappa var alltid opptatt av egen barndom, og av barn og unge mennesker. For meg er motivet med den ensomme gutten helt sentralt i forfatterskapet, slik lengselen etter kontakt er det. Bildet av gutten som har en voksen manns hånd å holde i, som også er gjentagende, er derfor et betydningsladet motiv – og håpefullt. Men selvbiografien klarte han ikke å skrive, han var for syk, ødelagt av depresjon og alkohol, og han avsluttet livet.