Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Distriktspolitikk og kamp mot fattigdom og ulikhet hører sammen.

Ingen motsetning

«Jeg vet godt at ‘by mot land’ er en konfliktlinje med mye kraft i seg, men jeg har alltid hatt vanskelig for å forstå den», sa byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen (Ap), i et portrettintervju med Klassekampen lørdag. Det er mye jeg heller ikke forstår, men at det finnes noen reelle konflikter knyttet til sentrum og periferi, er ganske klart for meg. Det er sterke sentraliseringstendenser i moderne samfunn. Skal de motvirkes, kreves det aktiv politikk, enten det er snakk om landbruks- og fiskeripolitikk eller næringspolitikk. Den differensierte arbeidsgiveravgiften, som innebærer at satsene varierer etter hvor virksomheten er lokalisert, har for eksempel vært et typisk eksempel på en bevisst politikk for å sikre sysselsetting i hele landet. Det har også vært et politisk krav at fiskeripolitikken skal bidra til bosetting og sysselsetting langs hele kysten. Når dette faller bort, beriker det kapitalinteressene på bekostning av kystsamfunnene. En aktiv distriktspolitikk handler også om utbygging av breibånd over hele landet, bevaring av lokalsykehus og skoler. I kommune- og fylkesreformen har også sentrum og periferi-konflikten stått sentralt. Jeg trenger ikke å belære Raymond Johansen om dette. Han er en politiker med lang erfaring fra mange politiske nivåer i Norge. Det er likevel slike spørsmål det handler om når «by og land» står på dagsordenen. Det er også bakgrunnen for at Ap har satt ned et utvalg som skal komme med nye forslag til prioriteringer i distriktspolitikken. «Dette er en erkjennelse av at vi ikke har vært tydelig nok i distriktspolitikken», sier utvalgets leder Cecilie Agnalt.