I en stor, mørkeblå dragkiste fra 1743 ligger alle mine mest dyrebare eiendeler: Fotografier, dagbøker, enkelte leketøy. Nede i dragkisten ligger det også en hvit koffert av kalveskinn med postkasserødt fôr. Og i den kofferten ligger en hel bunke med brev – riktig så mange brev. Det er brev jeg gjennom hele livet har mottatt fra familiemedlemmer, venner, venninner og kjærester. Noen av de første brevene er datert tilbake til midten av 1970-tallet, det vil si omkring det tidspunktet da jeg ble født – det er brev som ønsker meg velkommen til verden. De siste brevene er skrevet rundt årtusenskiftet – de er blant annet de første fra min norske farmor, som aldri oppga brevskrivingen til fordel for mail, messenger og sms-er. Det var først da hukommelsen begynte å svikte, at hun til sist ufrivillig ble nødt til å gi slipp på den skriftlige formidlingen av alt det hun opplevde, tenkte og følte i det daglige liv.