Jeg liker å tro at jeg til vanlig er et relativt avbalansert og tilsynelatende normalt menneske. Men det er noe som klikker oppi huet mitt når jeg ser en katt. Jeg har skjønt at det er flere av oss, det har internett fortalt meg. Jeg kunne lest hundre romaner på den tida jeg til sammen har brukt på å se diverse instagramkontoer med bilder av katter med hatter og jeg veit ikke hva. Men jeg har til gjengjeld lest at en blir lykkelig av å se på søte dyr, og at en presterer bedre ved å se på dem før noe skal gjøres. Dog dersom det som skal gjøres er noe annet enn å bare kave seg dypere ned i den bunnløse hula av cyberkatt, og så er klokka plutselig 03.46.