Å følge Aaron Sorkins dialogdrevne dramaserie «The West Wing» var en fryd. I tillegg til smarte intriger og gullgode skuespillere i stram regi, hadde den perfeksjonert ‘the walk and talk’. To personer har en samtale mens de går, tett fulgt av kamera. På vei fra ett kontor til et annet dukker én eller flere andre personer inn og ut av samtalen, og i løpet av et par-tre minutter er et viktig emne belyst og forklart, helt uten ‘forflytningsdødtid’. Dype diskusjoner og karakterdefinerende småprat kunne lures inn over alt.