Et par ting surra rundt i hodet mitt før jeg satte meg ned for å skrive denne artikkelen. Det ene er synet på hva som ansees som en legende innen jazzmusikken i Norge, og hvordan man av og til kan få inntrykk av at man må ha oppfylt et par bestemte krav for å fortjene en slik betegnelse, enten en form for popularitet, nærmest folkelighet, eller å ha tilhørt en spesiell æra eller spesiell scene i norsk jazzhistorie. Det andre er hvor mange musikere innen det spekteret av komponert-improvisert musikk som blant andre trompetisten Wadada Leo Smith har foreslått å kalle kreativ musikk («creative music»), men som mange fremdeles kaller avantgardejazz eller frijazz, som ikke blir viet nok oppmerksomhet før de ha gått bort (og her på berget, knapt nok da).