Vær no stille!
Femti år etter 1968 går det ein viss debatt om kven som har rett til å kalla seg verkelege sekstiåttarar. Førre veke møttest ein liten flokk til eit fint bursdagsselskap for ei som fylte 75. Flokken kan for kortheits skuld kallast A, B, C og D, pluss storpuddelen Fidel. For femti år sidan gjekk vi alle med enorm sleng i buksebeina, afghanarpels og kreppa hår. Vi var mot eigedom og lovpriste fri kjærleik. I mellomtida har vi alle vore gjennom grader av utagerande festing, livet har fare både grufullt og godt med oss, og no kjenner vi at vi har fortent trygden.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn