Når historien om Holocaust skal fortelles, tyr mange filmskapere, forfattere og historikere til unge jenters skjebne for å personifisere lidelsen. Slik skal vår empati vekkes mest mulig sømløst – ved å fortelle om ung uskyld, og ikke dvele ved voksne menn som kan ha fremmede skikker. Dette har noen ubehagelige implikasjoner for vår evne til innlevelse: Vi vet at jødedeportasjonene ble påvirket av i hvor stor grad man følte at jødene var fremmedelementer i det norske samfunnet, slik Marte Michelet har vist i boka «Den største forbrytelsen». Desto viktigere er det vel at noen tar på seg å trene opp vårt empatiske blikk.