Ein kunne tru at koplinga mellom sosialmedisinar og tabloidfavoritt Per Fugelli og regissør Erik Poppe vart i meste laget. Poppe («De usynlige», «Kongens nei») er sjølverklært tilhengjar av å måla dei store livsdramaa med brei pensel på lerretet, medan den kjenslestyrte rasjonalisten Fugelli likte å konsentrera store tankar i aforistiske livssentensar.