Uforholdsmessig ofte tenker jeg på åpningen av Dag Solstads roman «T. Singer», som skildrer den lammende følelsen av skam som rammer ham når visse situasjoner dukker opp på netthinnen, plutselig, og som tvinger ham til å stoppe opp, gjemme ansiktet i hendene, rugge på kroppen og stønne: «Nei, nei». I Singers tilfelle dreier det seg om et betent barndomsminne av en påtatt og affektert latter. For dem som var til stede og hørte latteren, var den sannsynligvis helt ubetydelig, sikkert glemt noen sekunder etterpå, men for Singer: fremdeles til stede som en hjemsøkende bølge av skam, nesten 30 år seinere.