Det første diktet jeg kan huske å ha lest, leste jeg da jeg var rundt tolv år gammel. Det var i farmors stue, i det gule huset på Nesodden. I den blå sofaen med de harde putene og med bare leselampa tent. Resten av huset var mørkt. Det var en av de utallige feriene jeg som barn tilbrakte i Norge. Det var sent på kvelden, og jeg fikk ikke sove. Huset var stille, og jeg satt nede i stua og kikket i farmors bokhyller. Der fant jeg diktsamlingen «Lille verden» av den danske dikteren Tove Ditlevsen. Jeg bladde i boka og kom over diktet ‘De evige tre’. Det var noe både mystisk, fatalt og dypt tiltrekkende ved det diktet, som i all sin enkelhet både talte til meg og framsto som uforståelig: kjærlighetens treklang, treenighet eller kanskje snarere umulighet. Men den smertelige innsikten kunne ikke mitt romantiske pikesinn romme, og da jeg skrev diktet inn i dagboka mi, kalte jeg det i stedet ‘Det evige tre’. Aller nederst på dagboksiden noterte jeg at diktet i farmors versjon rett nok het ‘De evige tre’, men at jeg gikk ut fra at det enten var en feil eller at den norske versjonen var annerledes.