Universitetet er gradvis pervertert til en maskin som skal samle poeng og tjene penger, der ingen lenger vet hvorfor, og ingen har makt til å sette ned foten. Middelet er blitt formål, og formålet er glemt. Instituttledere, dekaner og rektorer er marionetter i et absurd nullsumspill med det internasjonale som eneste målestokk, der alle læresteder – lokale eller nasjonale – skal konkurrere med milliard-aktører som Harvard University. Blind telling av poeng trumfer skjønnsmessig vurdering av egne behov og ønskemål. Dette gjelder ved ansettelser, ved faglige prioriteringer og ved fordeling av budsjettmidler.