Mors uro
Om å ha flere tanker i hodet, mens kroppen lager melk til en nyfødt.
Da jeg var liten, var jeg flau over å leke med dukker. Jeg sto på grusbanen med guttene og lo da nabojentene løp forbi med dukkevognene sine. De så teite ut, som små damer. Så da jeg selv var ute og trillet med Marte, måtte jeg gjemme meg i skogen, gå på dårlige stier og lage barkebrød til oss for å overleve. Marte var, med sine dype øyne og myke tøykropp, så virkelig for meg at jeg fortsatt synes det er rart at hun bare sitter oppe på loftet og stirrer, alene.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn