En vårdag i 2008 reiste Anne Bitsch til Danmark for å legge huset til sin avdøde mor ut for salg. Hun samlet morens personlige papirer i en pappeske og skrev «PROBLEMKASSE» på den. Kassa har blitt liggende i forskjellige boder gjennom årene mens hun selv har jobbet med sin akademiske karriere som samfunnsgeograf og voldtektsforsker. En dag i august i fjor åpnet hun den.I dag har hun skrevet bok om alt kassa inneholdt. Anne Bitsch har gjort et forsøk på å forstå hvorfor hun vokste opp i et hjem i oppløsning, utsatt for seksuelle overgrep, uten at noen grep inn.– Jeg trodde jeg skulle skrive den klassiske historien om tilgivelse, med et magisk sluttpunkt hvor jeg forsoner meg med det som har skjedd og tilgir. Jeg skulle være den rause, som ikke er bitter. Men ... nå vel. Det er ikke alle dager det er sånn, sier hun.Utestedet Paragrafen ved Youngstorget i Oslo var hennes faste tilholdssted rundt årtusenskiftet, etter at hun som attenåring flyttet fra Danmark til Norge, dels for å få avstand til sin egen familie. I dag har hun lagt bak seg en reise tilbake til barndommen i Danmark. Hun har utforsket gamle brev, offentlige arkiver, egne dagbøker og bilder. Hun har besøkt familie, venner, gamle lærere. Alt sammen har vært et forsøk på å forstå mer av moren og dermed seg selv. Og kanskje å tilgi.Men sittende med et glass ingefærøl i hånda i bakgården til Paragrafen, med den ferske boka foran seg, erkjenner Anne Bitsch at ikke alt ble som hun hadde trodd.Moren flyttet som ung fra provinsen til København, og problemkassa forteller om en kvinne som skjemtes over bakgrunnen som arbeiderklassebarn. Hun prøvde å passe inn i en intellektuell venstreside, men gled samtidig inn i alkoholisme. Anne Bitsch het Agnes Kristine da hun ble født. Moren fikk henne sammen med en gift mann fra en annen kant av landet. De nybakte foreldrene forble kjærester, men bodde ikke sammen, og moren måtte klare seg selv. Hun fikk støtte fra en ekskjæreste de første årene, og først da Agnes Kristine var fem, flyttet foreldrene sammen. Boka beskriver morens stadig nye relasjoner til flere menn, som kom og gikk i den nye datterens liv. I et av de gamle brevene beskriver moren overfor en elsker hvordan hun har sett for seg relasjonene mellom henne selv, de to mennene i hennes liv og datteren. Hun kaller modellen «treenigheten + 1». Det var som om Bitsch var på utsida.Etter hvert overtok alkoholen mer og mer, og Bitsch beskriver hvordan hun selv oftere ble etterlatt til seg selv. I en scene beskriver hun hvordan hun våknet en natt da hun var ti–elleve år og ikke fant foreldrene. De hadde hatt gjester, men nå var ingen hjemme. Det luktet røyk, og det lå flasker på bordet. Hun gikk ut ytterdøra og ropte etter moren, men fant ingen og endte med å vandre fortvilet gjennom skogen til eks-kona til faren, midt på natta.Da hun var 13, stakk moren uten forvarsel av og flyttet inn med en fremmed mann på en campingplass i nærheten, mens hun selv ble boende hjemme sammen med faren. Et brev til moren forteller litt om hvor bevisst hun allerede da var på hvilket hjem hun vokste opp i: «Kjære mamma. Jeg vet. Du vet. Du har et problem. Du drikker!» «Hvis du fortsetter å drikke deg i hjel, er det åpenbart at det ender med skilsmisse.» « ... min elskede mamma. Du må tross alt ikke glemme alt det fine vi har hatt sammen.» Moren ble boende på campingen i tre måneder før hun flyttet hjem igjen.Man kan lure på hvordan Anne Bitsch i det hele tatt har overlevd. Hun framstår oppreist, høyt utdannet, i fast jobb og med mann og karriere og venner. Til tross for alkoholismen, volden og overgrepene fra faren.– Det var jo ulike faser. Som lite barn er man kanskje ikke bevisst på at livet kan være annerledes. Etter hvert handlet det bare om overlevelse. Klare å gå på skolen, holde huset rent, ikke bli lammet selv om mamma var det. Jeg ble en voksen, som en mor for min egen mor. Og så er det mye trøst i bøker. Og i å skrive selv, sier hun.Anne Bitsch tror likevel aldri hun ville sittet her i dag hvis ikke det var for den mannen som var hennes mors kjæreste de første fem årene etter at hun ble født. I dag omtaler hun ham som «min fantastiske gudfar».– Peter var der da jeg gikk mine første skritt, og han ble i livet mitt som en klok voksen som så meg. Forskning viser at barna som klarer seg til tross for at de vokser opp i ustabile hjem, ofte har minst én voksen som tar barnets parti. Men jeg er jo også heldig som i dag får leve med en mann som elsker meg. Det er som at det harde og vonde bare tiner. Nå høres jeg sikkert ut som en frelst yogainstruktør, men hvordan overlever man? Gode venner, en kjæreste, det er noe av det som gjør at jeg står relativt oppreist i dag, sier hun.Allerede på barneskolen begynte Anne Bitsch å oppdage at hjemmet hennes ikke var som andres. Moren og faren, som var del av et radikalt miljø på venstresida i København, fant på at de skulle flytte på landet.– De ville leke kjernefamilie. Når folk på ytterste venstre fløy flytter inn i et reaksjonært samfunn, skal det ikke mye til for å forstå at man er annerledes. De tok meg med på politiske møter, og jeg ble ertet fordi jeg snakket voksenspråk. Etter hvert så jeg også andre ting, som at andre mødre ikke sov på sofaen hele dagen og at det var faste spisetider og rutiner i andre hjem, sier hun.Hvorfor grep ingen inn da alkoholen og den psykiske sykdommen tok mer og mer plass, og volden tiltok? Det er et av de store spørsmålene i boka. Anne Bitsch mener moren ikke passet inn i bildet av en alkoholiker.– Jeg tror dette handler om hvilke kollektive forestillinger vi har. Mange tenker at det er Per på hjørnet med rød nese som er rusmisbruker. Hvis det er sånn du tror alle alkoholikere er, fanger du aldri opp naboen, legen, læreren – folk som ellers virker velfungerende. Mamma hadde utdanning, kunne snakke for seg. Hun klarte å ha en jobb i mange år, selv om det gikk veldig dårlig til sist. Dessuten tror jeg voksne er redde for å konfrontere andre voksne, sier hun.Da hun fortalte klasseforstanderen om hvordan det sto til, ble hun tatt inn til en samtale i kommunen, som så ringte moren og orienterte om at datteren hadde vært der. I boka skriver Anne Bitsch om at det bare førte til at hun fikk enda mer juling. Siden kom ingen flere spørsmål fra læreren. Hun skriver i boka at klasseforstanderens reaksjon var å «lammes, dernest å flykte, for så å bli borte, permanent».– Det er en enorm berøringsangst, sier Anne Bitsch i dag.Den samme frykten for å gripe inn slo også inn da hennes egen far utsatte henne for seksuelle overgrep.I boka skildrer hun to anledninger der faren forgriper seg på henne. Foreldrene er på det tidspunktet skilt, og hun ferierer med ham. Hun forteller moren om hva som har skjedd i etterkant, men i stedet for støtte, hjelp og politianmeldelse, ender moren med å forsøke å forsone seg med faren, og å anmode om diskresjon.I problemkassa fant Bitsch flere brev moren har skrevet noen få måneder etter at hun fikk vite om overgrepene mot datteren. I et skriver hun til moren til en av Annes gamle venninner at datteren er utsatt for en krenkelse, men «Gudskjelov ikke noen grov krenkelse». «Incest er jo litt av et moteord i disse tider», skriver hun og maner til takt og fortrolighet av hensyn til «det gode naboskapet – uten utidig innblanding». I et annet, dette til faren som har forgrepet seg, skriver hun at hun er skuffet over ham, men forsikrer at hun ikke kommer til å politianmelde og mener at datteren nok vil søke å forsone seg.Anne Bitsch brøt etter hvert med foreldrene. Da moren ropte etter henne at «går du nå, er du ikke lenger min datter», gikk hun. Hun byttet også navn fra Agnes til Anne.– Anne er det mest normale navnet som finnes. Jeg prøvde å iscenesette normalitet: kle meg normalt, oppføre meg normalt og ikke ta følge med mamma i byen, for hun skulle iblant snakke med fyllikene.– Du vil ikke være Agnes igjen nå?– Jeg foreslo faktisk for min redaktør at jeg skulle gi ut denne boka som Agnes, men det var håpløst markedsføringsmessig, sier hun og ler.I bokas skriver hun at hun i årevis har løpt fra fortida og «forskanset seg bak en mur av faglighet og profesjonell distanse».– Jeg har skammet meg så mye, og når du sitter der med kolleger som lager knekkebrød og alle eier sine boliger, hva skal du si? At mamma drakk opp hele arven og ikke kan stille som kausjonist? Og når passer det seg noensinne i en kaffepause eller på en fredagspils å si at faren min begikk seksuelle overgrep? Nå får jeg heller begynne å gi folk boka hvis de spør, sier Anne Bitsch og ler.– Jeg har vært så opptatt av at jeg skulle bli til noe. I stedet for å forsone meg med hvor jeg kommer fra. Nå vil jeg slutte å være skamfull hele tida. Jeg har heller villet få et nyansert blikk på mor og meg selv, og oppveksten. Det har jo vært gode ting også.– Du har forsket på seksuelle overgrep. Har forskningen din vært et forsøk på å forstå deg selv?– Det er mulig jeg driver med et stort selvbedrag, men jeg mener det er tilfeldigheter. Det er nok heller motsatt: Uten den akademiske ballasten ville jeg aldri gått i gang med dette, sier hun og peker på boka.Hun har også et håp om at boka kan bidra til at flere blir sett, også barn av middelklassen og familier med høy økonomisk eller kulturell kapital.– Jeg ønsker meg debatt om vold og overgrep som finner sted i de beste familiene. Jeg syns ikke jeg så ofte ser et klasseperspektiv. Det er mye debatt om kjønnsbasert vold og æreskultur i minoritetsmiljøer. Det er bra, men det som skjer midt blant oss i normaliteten, er vi ikke like trent på å se. Der kan mange sweet talke seg ut, og det kan være vanskeligere å se tegnene.– Hva skal man se etter?– Jeg tror ikke man skal se, men heller spørre, interessere og involvere seg på tvers av generasjoner, over hekken. Inviter nabogutten på kakao, still spørsmål. Jeg forstår at man vegrer seg for å blande seg i andre foreldres måte å oppdra barn på, for man gjør vel for faen sitt beste som foreldre. Det er sårt. Men kanskje vi skal bli litt mer spørrende og litt mindre hårsåre, sier hun.Et spørsmål er hvordan et barn overlever en slik oppvekst. Et annet er om man kan legge det bak seg, tilgi. Bitsch skriver at hun har begynt å tvile på om foreldre alltid vil sine barn det beste. Moren er død, men i arbeidet med boka besøker hun lærere, venner av familien, naboer som fortsatt lever. Knapt noen sier unnskyld, de færreste ser at de kunne gjort mer.– For at tilgivelse skal være mulig, kreves en unnskyldning og et løfte om at man ikke ville gjort det samme igjen. Jeg håper boka mi kan være en begynnelse, at det kan bli mer dialog. Noen kommer kanskje til å stenge helt av, andre kan kanskje komme til å gå i seg selv, sier hun.– Du prøver å forstå din mor. Men er det mulig? Kan du noensinne forstå fullt ut hvordan hun for eksempel kan ha endt med å ville forsone seg med mannen som forgrep seg på deg?– Bagatellisering og fornektelsene er helt etter boka. Hun elsket ham høyt og hadde investert så mye i ham. Det er utilgivelig, men forståelig at hun ikke kunne ta det innover seg. Det er mange myter om hvem som begår overgrep, og pappa var jo ikke en inkarnasjon av Lommemannen. Men brevene jeg har funnet, viser en bagatellisering som er helt vill. Det var sjokkerende lesning, sier hun.Hun skriver i boka at «svikt i barndommen slutter ikke der». Anne Bitsch er fortsatt preget, sier hun.– Jeg har amputert selvfølelse. Jeg kan for eksempel reagere sterkt hvis min mann blir full. Plutselig kan jeg finne på at jeg skal sjekke om noe er drukket fra barskapet. Nå er vi i mål på at jeg ikke går i krisemodus hver gang han blir litt full, men jeg er fortsatt litt jegersoldat. Jeg har kamp- og beredskapsmoduset.For et par år siden bidro hun med et kapittel til en bok om frivillig barnløse. Det hun ikke skriver i den nokså akademiske teksten, er at hennes egen barndom er noe av grunnen til at hun lenge ikke har villet ha barn selv.– Graviditet og fødsel er noe mange overgrepsofre sliter med. Det å føde kan reaktivere traumer. Jeg har nok også hatt en redsel for at noen skulle ta eierskap over kroppen min. Men det er mye sykeliggjøring og psykologisering av kvinner som ikke vil ha barn. For min del er det helt andre ting også. Jeg er glad i nattesøvnen min, glad i å reise. Og jeg har ikke hatt for mye frihet i livet. Jeg syns jeg fortjener det nå, sier hun.Hun sier hun er blitt mildere etter å ha jobbet seg gjennom problemkassa, selv om hun aldri nådde den forløsende tilgivelsen.– Jeg kan aldri tilgi pappa og vil ikke ha noe med ham å gjøre. Men han er jo ikke noe monster. Han er en mann som har lært meg å sykle, slå i spiker, han har lest høyt for meg. Så har han også gjort meg foreldreløs. Både han og mamma var sammensatte mennesker som ikke nødvendigvis har tatt bevisste valg om å skade meg. Og også mamma skulle hatt hjelp. Selv om jeg aldri kan tilgi, kan jeg forstå bedre. Jeg kan forsone meg med at mamma ikke ønsket at det skulle skje. Men det blir ikke noe annet enn en forklaring, sier hun.Kanskje passer det å avslutte med en setning fra åpningsscenen til boka, da Anne Bitsch sier farvel til sin mor, som ligger i en åpen kiste:«Jeg vet du gjorde så bra du kunne. Men det va’kke bra nok.»knuto@klassekampen.no«Jeg trodde jeg skulle skrive den der klassiske historien om tilgivelse»Anne Bitsch«Jeg er heldig som i dag får leve med en mann som elsker meg. Det er som at vonde bare tiner»«Jeg har ikke hatt for mye frihet i livet. Jeg syns jeg fortjener det nå»