Du kan bla til neste sideBla med piltastene

20 års norsk musikkopptur: Bergen by først ute i vår serie med tilbakeblikk på nyvinningene som fortsatt former oss.

Kuler og krutt i to tiår

Seriestart: 1997–2017Olav Østrem7. august 2017

Midten av 90-tallet var de formative årene for det som ble to svære Bergensbølger, som Bjørn Torske og Marie Amdam var del av.

Fravær av kald krig, ambivalens, Björk og Seinfeld. Starten på 1990-tallet var bra på så mange måter. Ikke minst i populærmusikken, herunder også i de mer alternative krokene av rocken, der det i utlandet skjedde store omveltninger. Annerledes da i Norge, der det føltes som mye sto i stampe. Jo da; Motorpsycho hadde begynt å fyre opp maskinen, Bel Canto fikk velfortjent mainstreamsuksess og i hiphop var ting for alvor på gang. Men ellers handlet mye om gamle travere.

Mer clean cut gir en god cut

OppgraderingEirik Blegeberg7. august 2017

Will Toledo: Klar for Øya og et frisørbesøk. Foto: Chona Katsinger

For indiebandet Car Seat Headrest kan sangene alltid bli bedre, for ikke å si betydelig strammere.

Car Seat Headrest er i dag et fremragende indieband med base i Seattle, men var en gang et enmanns DIY-prosjekt med base i lille Leesburg, Virgina, der lo-fi-rocker Will Toledo (født Barnes) kvernet ut minst et par plater i året fra baksetet av bilen sin og slapp dem på Bandcamp uten så mye mas. Med det resultat at det ble en del mas og Toledo opparbeidet seg en betydelig fanskare, igjen med det resultat at Car Seat Headrest slapp debutalbumet «Teens of Style» via undergrunns-kjempen Matador høsten 2015.

Likt/ulikt: Lana Del Rey låter fortsatt som en mørkets fristerinne, uten at det går helt i svart.

Slipper også lyset inn

L.a.-noirEirik Blegeberg7. august 2017

«Lust for Life» går dypere inn i Lana Del Rey-lyden mens hun viser nye politiske sider og en større musikalsk bredde.

Hun står på sitt, og har knapt nok veket fra formelen siden hun forkastet fødenavnet Lizzy Grant og tok steget opp og ut med den sedate singelen «Video Games» for fem og et halvt år siden. Men så er også Lana Del Reys narkotiske noir-pop såpass distinkt at den ikke bare tåler gjenbruk, men nærmest ånder for det – dypere og dypere, mer og mer helhjerta, inn i et lydbilde som forandres sakte og bare så vidt, der selv superstjernegjester pakkes godt inn i klaustrofobisk tykke lag av fløyel. For i all denne mengden skal du liksom kveles litt, forført av dine mørkeste impulser mens du bader i California-sol. Med en loungesangerinne i førersetet som passende nok poserer foran bombastiske Phil Spector-lydvegger.