Nå skal jeg sånn helt til å begynne med si at dette vil i svært liten grad handle om grunge, hvis vi ser bort fra at jeg sitter her og hører på TADs over middels tøffe debut «God’s Balls» fra 1989 – men det er for så vidt nok. Og hvis jeg vil, kan jeg når som helst gjøre en aldri så liten digresjon i jakt på en forklaring på hvorfor det i alle dager ikke finnes noen band der ute som trekker noen veksler på denne ellers seiglivede arven. Mine tekstlige digresjoner kan jo fort bli langt mer søkte enn som så. Ja, selv det at jeg sitter her på syttende året og skriver om kunst heller enn å lage den, er å anse se som en eneste lang digresjon.