For ti år siden begynte jeg å jobbe i Oslo Bygningsarbeiderforening. Kort tid før hadde de baltiske landene, Polen og seks andre land blitt med i EU, og på byggeplassene var det plutselig fullt av folk som snakka polsk, russisk og litauisk. Mens EU før hadde blitt kalt en rikmannsklubb, var det nå blitt en samling av veldig ulike land, mange av dem svært fattige. I de samme årtiene som vi hadde bygd opp en velferdsstat gjennom fagforeninger, sosial kamp og klassekompromisser, hadde befolkningen i de tidligere kommunistiske landene verken hatt frie fagforeninger eller grunnleggende sivile rettigheter. Og etter at de hadde kastet kommuniståket av seg, hadde de hatt et råkjør i motsatt grøftekant, med nyliberal hestekur, privatiseringer og en ny, bærende ideologi der enhver er sin egen lykkes smed.