I 1883 formulerte den tyske økonomen Adolph Wagner si etter kvart vidkjende «lov»: Med stigande generell velstand ville dei offentlege utgiftene som del av nasjonalproduktet (BNP) stadig auke. Han grunngav dette med at utgifter til «kultur- og velferdsgode», som utdanning, helse, fysisk og økonomisk infrastruktur, måtte skaffast til vegar av staten, og at den relativt raskt veksande etterspørselen etter desse goda innebar at offentlege utgifter på lang sikt måtte auke raskare enn BNP.