Som en kveld på klubb Baobab, sa den eldre fruen med de eksotiske smykkene mens hun smilte fra øre til øre. Senegals Orchestra Baobab, det tidligere husbandet fra favorittnattklubben i Dakar, byen hun jobbet i på syttitallet, hadde nettopp avsluttet en av de praktfulle konsertene sine i Oslo, på Cosmopolite den gang scenen lå i Møllergata. Dette var vel senhøsten 2002, og orkesteret hadde nylig gjort comeback, 15 år etter at Youssou N’Dour gjorde dem overflødige og 25–30 år etter at de ble Dakar-popens største stjerner. Mens min nye strålende venninne delte friskt fra minnet, husket hun å skyte inn det åpenbare: De var best, vet du.