Ifølge sykehuset har jeg tre uker igjen. De mener kanskje av svangerskapet, men advarslene, fra kjente og ukjente, har økt i takt med magens synlighet og graviditetens tyngde. De betoner noe annet: Jeg står på selvutslettelsens rand. Barn er livstidsdommen som ikke passer inn i selvrealiserings tidsalder. Stabelen av bøker ler mot meg: Tror du virkelig at du får tid til å lese? Bare vent til barnet kommer, da kan du begynne å snakke om våkenetter! Du bør forresten gå til frisøren. Det er lenge til den sjansen byr seg! Og be om en frisyre som ikke krever stell.