Å besynge noe kan være en bluferdig affære, å besynge noe innebærer at du har en distanse til det du lengter mot, det er en avstand til begjærsobjektet. Fraværet kan være definitivt, det kan være døden, og den som er fraværende kan være en mor. Den amerikanske forfatteren Kate Zambreno (f. 1977) er best kjent i Skandinavia gjennom den svenske oversettelsen av «Heroines» (Semiotext(e) 2012), «Hjältinnor», som den het da Modernista ga den ut i fjor, en empatisk studie av noen av de kvinnelige forfatterne som har levd i skyggen av sine menn og elskere. For dem var kreativitet og talent på nokså uproblematisk vis en inngang til et litterært miljø og offentlig anerkjennelse. Vivienne Eliot, Jane Bowles, Jean Rhys og Zelda Fitzgerald danner et panteon av knuste skjebner, som først langt senere ble anerkjent for arbeidet sitt, enkelte av dem ikke i sin egen livstid. For eksempel døde Zelda i 1948 i en brann på en institusjon for psykisk syke, forlatt av sin mann F. Scott Fitzgerald, forfatteren av den kanoniserte romanen «The Great Gatsby» (1925).