Der ute skummer havet grønt og hvitt. Dette havet, som for bare noen dager siden duvet i soldis og hete, det har nå skiftet sinnsstemning. Havet har kjedet seg og vil nå krige litt. Det vil ertes. Det er som katten, den som ved bare å sneie inntil den robuste og viltre lille hunden, vet at nå blir det litt liv og lek. Hunden bjeffer iltert, den går løs på katten som bare ligger der og duver. Den lar hunden holde på. Den gjør ikke motstand, den angriper slett ikke. Den lar det bare skje at hunden småbiter, at den dytter og knuffer og løper til og fra. Denne hunden blir nesten gal av at katten ikke lar seg affisere. Den lar bare alt stå til og tar imot henvendelsene fra hunden som om det var snakk om en beroligende massasje. Men så. Så har katten fått nok. Leken er slutt – plutselig. Den er i et eneste mykt hopp borte fra gulvet, der den lå.
