«Det eneste som har stått stille i Norge siden 1970, er hasjprisene og forlagenes konsulenthonorarer», uttalte poet Gunnar Wærness til Klassekampen denne uka. Han kritiserte forlagenes arbeid med lyrikk, som han mener er for lemfeldig: Forlagene lener seg for mye på konsulentene – som de simultant underbetaler og overhører. Skal lyrikken løftes, må redaktørene lytte til konsulentenes råd, lønne dem bedre, og få et mer aktivt forhold til sjangeren selv, mener Wærness: «[Er] diktsamlingene et slags smøremiddel i forlagsmaskineriet for unge talenter som ikke har tid til å skrive sin første roman? Selvfølgelig har jeg en følelse av hva svarene på disse spørsmålene vil være: De bryr seg for lite og de kan for lite.»
Striden om de nullede diktsamlingene berører hele det litterære systemet.
Vekstvilkår
Kommentar