Som barn hadde jeg en egen stein. Denne steinen oppsøkte jeg når jeg var lei og ensom. Det var en stor stein som var særlig vakker – rosa og med tegninger av lav og et teppe av mose. Den lå borte fra folk, bak noen furubusker, og jeg kunne være helt i fred der. Jeg husker at jeg ofte lå oppe på steinen og gråt, og at det var en trøst å finne i steinen. Den var bare min, den var så vakker, og jeg kunne alltid oppsøke den. Alt dette var viktig. Og jeg snakket med steinen: Den hadde forbindelse med en større verden utenfor det som plaget meg. Jeg var ikke gal, men jeg snakket med steinen når jeg ikke kunne snakke med menneskene mine. Det kjentes som en redning.