Så døde altså Fidel Castro. Tidligere i år hadde vi en følelse av at det snart kunne skje, og dermed dro vi. Tre uker Cuba på langs. Så meldte 1. mai seg, og vi ble naturligvis. Nå viste det seg brått at 1. mai-toget starta kl. 06.00 om morran. Kaffen gikk ned i en fei, og nå gjaldt det drosje til Plaza de la Revolucion. Ingen drosje å oppdrive. Altså «bicitaxi», sykkeltaxi, en trehjulssykkel med plass til to passasjerer og mer eller mindre hardt tråkkende sjåfør.