«Jeg har alltid slitt med å skille selvforakt og selvinnsikt», skrev Kenneth Moe i fjorårets debutroman «Rastløs», som ble belønnet med Tarjei Vesaas’ debutantpris. Førsteboka kan leses som en slags selvhjelpslitteratur – «En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske – eller den er ingenting» –, men som selvhjelp ganske mislykket, da den selvbiografiske fortelleren har en hang til å trykke seg selv ned, der han sitter på rommet sitt med usunne spise- og tankevaner. De nedrigste sidene ved ham selv vurderes gjerne som de sanneste, som om det egentlige ligger og lurer bak velviljen og pynten.