Opprinnelig skjønte jeg ikke helt hva det var Karl Ove Knausgård siktet til et sted i «Om høsten» der han karakteriserer Ole Robert Sundes skrivestil «som verden sett gjennom feil ende av en kikkert». Sikkert fordi jeg oppfattet det som et negativt fundert bilde, en kvikk aksentuering av de åpenbare forskjellene mellom de to prosaistene, men kanskje også fordi jeg jo automatisk tenker på Sunde som en okularets mann, som gjerne zoomer inn både den nære og fjerne tilværelsen, og ikke lar detaljer og kuriositeter passere uten å forevige dem. Særlig ikke når tekstene hans tar utgangspunkt i ett og ett av de små og mer eller mindre forbigåtte objektene han kommer over, slik de har gjort i Sundes foregående bøker med kortere prosastykker, fra «All verdens småting» i 1996 fram til «Tenk fort» fra i år, den fjerde.