I en kunstoffentlighet som bestandig står på maks volum og har et resepsjonsapparat som krever enda mer støy for å rives ut av sin nummenhet, må man i min situasjon av og til ta ansvar for å minne om at det finnes mange måter å være kunstner på. Og ikke minst at det finnes tilnærmet uendelig med alternativer for hva man kan bruke det å være kunstner til. At det ikke nødvendigvis er sånn at den alle kjenner navnet på er den som gjør det viktigste arbeidet, og at kunsthistorien i beste fall utgjør en bitte liten del av det hele.