Da humaniorameldingen kom i 2014, var rapportens viktigste anliggende å argumentere for humanioras plass i høyere utdanning. Forfatterne tok utgangspunkt i den påståtte krisen for de humanistiske fagene ved universitetene: Humaniorastudentene hadde høy grad av frafall, de var langt eldre enn studenter ved andre fakulteter, og når de kom ut i jobb, var de mistilpasset i større grad enn de som hadde en annen fagbakgrunn.
Akademikerne har dominert i humanioradebatten. Men er det ikke viktigere hva som foregår utenfor universitetene?