Iblant har jeg en ung og sulten litteraturstudent i meg. Hun opponerer, og synes jeg har mosegrodde, typisk professorale vurderinger. I sommer dukket hun opp igjen, da jeg i jakt på framtidige storheter strekkleste årets bøker, av kategorien mellomforfattere – de med opp til fem bøker. At hun gnisset insisterende i meg kan ha å gjøre med at de rundt tretti romanene jeg har lest for det meste skildrer unge mennesker. Unntaket finnes, og da er det arbeiderlitteratur, der poenget er at man har jobbet og levd. Som i «Sju dagar i maj» (av Micke Evhammar), om bygningsarbeidere med J:son i sentrum.