Julidagen er blitt ettermiddag. Guttene har tent grillen. De er ikke gutter lenger, de fire unge mennene skal grille kylling. Foreldrene deres kom fra Pakistan for lenge siden, og jeg har kjent dem siden de stabbet rundt, sett dem bygge snømann og løpe i vei til skolen. Det er noen døgn etter 14. juli i Nice, noen dager siden 22. juli i München, mange uker siden Atatürk International Airport. En av dem leker med sin treårige datter, fortelle meg at de snart skal flytte herfra til en drabantby. Kona hans har fått fast stilling i helsesektoren. Nabogutten (eller skal vi si mannen?) forteller om masteroppgaven han nettopp har levert. Han håper på jobb i finanssektoren.