Måndag samanfatta Godal-utvalet norsk krig i Afghanistan: Norge lyktest best med å vere USA-ven. Same dag fortalde Klassekampen at Bagdad-regjeringa sine allierte kuttar hovudet av folk dei ikkje liker ved Fallujah.
Statsminister Erna Solberg viste til norsk innsats i Afghanistan før regjeringa sende spesialstyrkar til Bagdad. Til Stortinget sa ho i 2014 at «inkluderende politikk» frå den nye Bagdadregjeringa var «en forutsetning for at vi går inn i.» Ho la til at spesialstyrkane våre «vil være de mest egnede styrkene til dette oppdraget.» Statsministeren snakka som eit ekko frå stortingsdebatten før Norge spesialstyrkar til Afghanistan. Resultatet vart norsk deltaking i imperialistisk krig.
Materialitet: I møtet med skulpturer som Carl Mannovs (t.v) avtar interessen for det formløse. Foto: Foto: Istvan Virag
Energien i årets avgangsutstilling later til å ligge i det performative.
«Ora or labora»
Avgangsutstillingen
Kunstakademiet, Kunsthøgskolen i Oslo
Kunstnernes Hus, Oslo
Står til 12. juni
Hvilket inntrykk sitter man egentlig igjen med etter en avgangsutstilling? Denne utstillingsformen er en egen øvelse, med et vell av ofte usammenhengende verk. Når jeg tenker på Kunstakademiets avgangsutstilling i fjor, kan jeg best minnes en svak duft av mynte. I år er sansningen litt mer uren. Mens fjoråret bar preg av en nokså ryddig kavalkade, virket altså årets utgave mer uvøren og vilter.
Tittelen «Ora or labora» er en engelsk gjenskriving av den latinske frasen som betyr bønn og arbeid, som refererer til klosterlivets grunnleggende praksiser. Overført til livet som kunststudent i Oslo er det litt mer uvisst hva det siktes til – balansert askese melder seg ikke nødvendigvis i møte med disse verkene. Likevel kan man forutsette en konsentrasjon om og dedikasjon til eget arbeid, ofte omsluttet av en god porsjon tro og håp.
På åpningskvelden ble det holdt en performance av Lars Nordby. Han dekket til fasaden på Kunstnernes Hus med plater fra regjeringskvartalet, installert etter 22. juli. En presisjon i datering og forankring opptrer videre i Jessica MacMillans oppspente rep med vinkling tilsvarende Oslos breddegrad og et teleskop hvis koordinater er innstilt på et svart hull midt i vår galakse.
Mer gjennomgående finner vi et sloppy formalt uttrykk, i et skjæringspunkt mellom ulike disipliner. På ett nivå er det kanskje forfriskende upretensiøst med lateksklumper på gulvet, men interessen for det formløse avtar noe i møte med de mange andre materielle avleiringene, som Carl Mannovs knuste aktformer murt inn i vertikale sementblokker.
Flere av arbeidene bærer preg av å være skulpturelle former som i all hovedsak kretser rundt seg selv. Denne formalismen er ikke i seg selv kritikkverdig, men blir lett litt generisk som en villet anti-estetikk.
Det er mye maleri på utstillingen, motivmessig spenner det fra et voldsomt figurativt uttrykk med transvestitter som motiv til en mer diffus abstraksjon. Selv om maleriet er godt representert, står det ikke nødvendigvis veldig stødig, og man kan spørre seg om den formale og materielle kompetansen ivaretas godt nok på studiet som sådan.
Nora Joungs gjennomarbeidete videoinstallasjon følges, i likhet med mange andre, opp av performances. Og på flere vis kan det virke som det er i det performative energien i denne utstillingen egentlig ligger.
Det ambisiøse visningsstedet Fondazione Prada i Milano sparer ikke på noe i sin satsing på kunst.
Et forgylt tårn i Milano
KunstLine Ulekleiv
Omfattende: De seks fargede bordene med tegninger, kunstverk og nakne roboter danner til sammen et myldrende narrativ om menneskehetens tilblivelse og mulige slutt.FOTO: Delfino Sisto Legnani Studio, Fondazione Prada
På Fondazione Prada i Milano krysspollineres kunsten og moten. Men også fortid og fremtid.
En androide, en menneskelignende robot, tegner og forteller om menneskehetens lange linjer og begynnende avslutning. Sittende foran nysgjerrige besøkende, ikledd en futuristisk plastfrakk og med aparte sementblokksko, gestikulerer skikkelsen tilsynelatende fritt og livlig. Av og til drar han ettertenksomt i frakkekragen. En vakker ung mann med nyansert mimikk, tykt mørkt hår og frodig skjegg. Stemmen er dyp og velklingende. Jeg tar meg i å nesten falle for de kvikke øynene som liksom fester seg på mine. Det er noe foruroligende og dypt fascinerende ved den avanserte mimetiske menneskeligheten i den japanskproduserte roboten.
Innlevelsen brytes av en synlig kabel og en lang statisk pause.
Androiden opptrer i utstillingen «To the Son of Man Who Ate the Scroll» av den polskfødte kunstneren Goshka Macuga (f. 1967), vist på det ambisiøse visningsstedet Fondazione Prada i Milano.
Utstillingen er på flere vis toneangivende for situasjoner hvor kunstneren opptrer som produsent i en mer utvidet forstand enn å stå bøyd over et medium eller materiale. Macuga blir presentert både som kunstner, kurator, samler, forsker og utstillingsdesigner. Utstillingen blir et komplekst prosjekt med mange involverte. Både fortid, i form av kuratert kunst fra et bredt historisk spekter (fra oldtiden til samtiden) og framtid – inkorporert i roboten som profetisk figur, vies plass. Utstillingen stiller noen interessante spørsmål rundt tid som konsept, som syklisk eller lineær, nært forestående en kollaps hvor den kunstige intelligensen trumfer og muligens fornyer hele landskapet.
Androidens retoriske talegaver, med vektige sitater fra filosofer og forskere, formidler et overlegent arkiv over menneskelig tankegods. Det kunstige minnet blir en organisert kunnskapsbank for mekaniske sitater, nå uten klare avsendere og adressater.
Den aktive gjenbruken av tidligere kunst og kollektive ideer som et uuttømmelig arkiv er ytterligere materialisert i en annen seksjon av utstillingen. Den er et resultat av et samarbeid mellom Macuga og Patrick Tresset, en fransk kunstner som i utstrakt grad bruker robot-teknologi. Fem bord i ulike farger viser nesten ti meter lange papirruller dekket av skisser, tekster og matematiske formler. På et sjette bord ligger to roboter og tegner.
Plassert på disse fem bordene er også antikke, modernistiske og samtidige kunstverk, pluss sjeldne objekter, bøker og dokumenter (som et brev fra Einstein til Freud om krigens meningsløshet). Til sammen danner de et myldrende narrativ om menneskehetens tilblivelse og mulige slutt slik vi kjenner den.
Gulltårn: Det mest iøynefallende ved det italienske visningsstedet Fondazione Prada er et gulltårn som opptrer som en fetisjert avstikker fra de typiske forlatte industrilokalene. FOTO: Bas Princen, Fondazione Prada
Dette laboratorieaktige grepet utkrystalliserer kunsten som et åpent åsted for eksperimenter og krysninger, med sammenfall mellom det organiske og det teknologiske. I så måte er også hele dette visningsstedet et synlig og luksuriøst resultat av krysspollinering – i utgangspunktet mellom kunst og mote.
Fondazione Prada er eid og drives av det italienske motehuset Prada, og åpnet i mai i fjor. De har også et palass viet kunst i Venezia.
Pradaimperiet, ledet av Miuccia Prada, som har beskrevet sine antrekk som «wearable critique», har gjennom å oppgradere motebyen Milano til samtidskunstdestinasjon styrket motehusets kredibilitet som en definerende og ambisiøs kulturell aktør.
Naturtro: Den japanskproduserte roboten er foruroligende og dypt fascinerende. FOTO: Delfino Sisto Legnani Studio, Fondazione Prada
Kunstens «frie» refleksjonsrom smitter over på catwalken og butikkenes varestrøm, hvilket utvilsomt er i moteindustriens interesse. Men man skal være blind hvis man ikke også ser åpenbare kvaliteter for kunsten i dette møtet. Fondazione Prada, som også har en større kunstsamling, viser hva det kan vartes opp med når finansieringen ikke er et problem, og det følgelig ikke spares på noe.
Ingenting er her overlatt til tilfeldighetene. Det gamle destilleriet fra begynnelsen av 1900-tallet har blitt elegant bearbeidet, og utvidet med flere bygg, av det ledende nederlandske arkitektkontoret Oma, ledet av Rem Koolhaas. Vaktene er tydeligvis valgt etter fotomodellkriterier og kafeen er utformet av filmskaperen Wes Anderson. Han har ønsket å gjenskape atmosfæren i en typisk milanesisk kafé, etter sigende inspirert av italiensk neorealistisk film.
Her danner sukkerspinnfargede møbler og jukebokser med tema fra hans film «The Life Aquatic With Steve Zissou» kulisse for alle med ønske om å bli sugd opp i Andersons estetisk appellerende og perfeksjonistiske univers, med det gamle Europa som mytisk ledetråd. Attraksjonsnivået er altså høyt og skreddersydd.
Fondazione Prada har for tiden andre svært severdige temporære utstillinger – som «L’image volée» kuratert av den tyske kunstneren Thomas Demand. Den tar for seg hvordan kunsten nærer seg på andre bilder, som den låner og approprierer, men også rent faktiske kunsttyverier.
Også de permanente prosjektene gjør inntrykk. Nevnte Demand har installert en kunstig dryppsteinsgrotte («Processo grottesco») i et mørkt lokale. Men mest iøynefallende er et gulltårn som opptrer som en fetisjert avstikker fra de typiske forlatte industrilokalene. Utstyrt med det besnærende navnet «Haunted House», rommer bygget faste installasjoner av Robert Gober og Louise Bourgeois. Førstnevnte viser fra sitt repertoar av vokskrybber og tapet med mønster av kroppsdeler. Bourgeois’ «Cell (Clothes)» er en rund konstruksjon hvor man via vinduer kan gløtte inn på plagg, møbler og tekstile bylter med psykologiske understrømmer. Et spill mellom avdekning og tildekning, stil og essens er også en av motens vinnerkort. Merkevaren Prada både bekrefter og overskrider seg selv som kulturelt uttrykk.