På Fondazione Prada i Milano krysspollineres kunsten og moten. Men også fortid og fremtid.
En androide, en menneskelignende robot, tegner og forteller om menneskehetens lange linjer og begynnende avslutning. Sittende foran nysgjerrige besøkende, ikledd en futuristisk plastfrakk og med aparte sementblokksko, gestikulerer skikkelsen tilsynelatende fritt og livlig. Av og til drar han ettertenksomt i frakkekragen. En vakker ung mann med nyansert mimikk, tykt mørkt hår og frodig skjegg. Stemmen er dyp og velklingende. Jeg tar meg i å nesten falle for de kvikke øynene som liksom fester seg på mine. Det er noe foruroligende og dypt fascinerende ved den avanserte mimetiske menneskeligheten i den japanskproduserte roboten.
