En androide, en menneskelignende robot, tegner og forteller om menneskehetens lange linjer og begynnende avslutning. Sittende foran nysgjerrige besøkende, ikledd en futuristisk plastfrakk og med aparte sementblokksko, gestikulerer skikkelsen tilsynelatende fritt og livlig. Av og til drar han ettertenksomt i frakkekragen. En vakker ung mann med nyansert mimikk, tykt mørkt hår og frodig skjegg. Stemmen er dyp og velklingende. Jeg tar meg i å nesten falle for de kvikke øynene som liksom fester seg på mine. Det er noe foruroligende og dypt fascinerende ved den avanserte mimetiske menneskeligheten i den japanskproduserte roboten.

Innlevelsen brytes av en synlig kabel og en lang statisk pause.

Androiden opptrer i utstillingen «To the Son of Man Who Ate the Scroll» av den polskfødte kunstneren Goshka Macuga (f. 1967), vist på det ambisiøse visningsstedet Fondazione Prada i Milano.

Utstillingen er på flere vis toneangivende for situasjoner hvor kunstneren opptrer som produsent i en mer utvidet forstand enn å stå bøyd over et medium eller materiale. Macuga blir presentert både som kunstner, kurator, samler, forsker og utstillingsdesigner. Utstillingen blir et komplekst prosjekt med mange involverte. Både fortid, i form av kuratert kunst fra et bredt historisk spekter (fra oldtiden til samtiden) og framtid – inkorporert i roboten som profetisk figur, vies plass. Utstillingen stiller noen interessante spørsmål rundt tid som konsept, som syklisk eller lineær, nært forestående en kollaps hvor den kunstige intelligensen trumfer og muligens fornyer hele landskapet.

Androidens retoriske talegaver, med vektige sitater fra filosofer og forskere, formidler et overlegent arkiv over menneskelig tankegods. Det kunstige minnet blir en organisert kunnskapsbank for mekaniske sitater, nå uten klare avsendere og adressater.

Den aktive gjenbruken av tidligere kunst og kollektive ideer som et uuttømmelig arkiv er ytterligere materialisert i en annen seksjon av utstillingen. Den er et resultat av et samarbeid mellom Macuga og Patrick Tresset, en fransk kunstner som i utstrakt grad bruker robot-teknologi. Fem bord i ulike farger viser nesten ti meter lange papirruller dekket av skisser, tekster og matematiske formler. På et sjette bord ligger to roboter og tegner.

Plassert på disse fem bordene er også antikke, modernistiske og samtidige kunstverk, pluss sjeldne objekter, bøker og dokumenter (som et brev fra Einstein til Freud om krigens meningsløshet). Til sammen danner de et myldrende narrativ om menneskehetens tilblivelse og mulige slutt slik vi kjenner den.

Dette laboratorieaktige grepet utkrystalliserer kunsten som et åpent åsted for eksperimenter og krysninger, med sammenfall mellom det organiske og det teknologiske. I så måte er også hele dette visningsstedet et synlig og luksuriøst resultat av krysspollinering – i utgangspunktet mellom kunst og mote.

Fondazione Prada er eid og drives av det italienske motehuset Prada, og åpnet i mai i fjor. De har også et palass viet kunst i Venezia.

Pradaimperiet, ledet av Miuccia Prada, som har beskrevet sine antrekk som «wearable critique», har gjennom å oppgradere motebyen Milano til samtidskunstdestinasjon styrket motehusets kredibilitet som en definerende og ambisiøs kulturell aktør.

Kunstens «frie» refleksjonsrom smitter over på catwalken og butikkenes varestrøm, hvilket utvilsomt er i moteindustriens interesse. Men man skal være blind hvis man ikke også ser åpenbare kvaliteter for kunsten i dette møtet. Fondazione Prada, som også har en større kunstsamling, viser hva det kan vartes opp med når finansieringen ikke er et problem, og det følgelig ikke spares på noe.

Ingenting er her overlatt til tilfeldighetene. Det gamle destilleriet fra begynnelsen av 1900-tallet har blitt elegant bearbeidet, og utvidet med flere bygg, av det ledende nederlandske arkitektkontoret Oma, ledet av Rem Koolhaas. Vaktene er tydeligvis valgt etter fotomodellkriterier og kafeen er utformet av filmskaperen Wes Anderson. Han har ønsket å gjenskape atmosfæren i en typisk milanesisk kafé, etter sigende inspirert av italiensk neorealistisk film.

Her danner sukkerspinnfargede møbler og jukebokser med tema fra hans film «The Life Aquatic With Steve Zissou» kulisse for alle med ønske om å bli sugd opp i Andersons estetisk appellerende og perfeksjonistiske univers, med det gamle Europa som mytisk ledetråd. Attraksjonsnivået er altså høyt og skreddersydd.

Fondazione Prada har for tiden andre svært severdige temporære utstillinger – som «L’image volée» kuratert av den tyske kunstneren Thomas Demand. Den tar for seg hvordan kunsten nærer seg på andre bilder, som den låner og approprierer, men også rent faktiske kunsttyverier.

Også de permanente prosjektene gjør inntrykk. Nevnte Demand har installert en kunstig dryppsteinsgrotte («Processo grottesco») i et mørkt lokale. Men mest iøynefallende er et gulltårn som opptrer som en fetisjert avstikker fra de typiske forlatte industrilokalene. Utstyrt med det besnærende navnet «Haunted House», rommer bygget faste installasjoner av Robert Gober og Louise Bourgeois. Førstnevnte viser fra sitt repertoar av vokskrybber og tapet med mønster av kroppsdeler. Bourgeois’ «Cell (Clothes)» er en rund konstruksjon hvor man via vinduer kan gløtte inn på plagg, møbler og tekstile bylter med psykologiske understrømmer. Et spill mellom avdekning og tildekning, stil og essens er også en av motens vinnerkort. Merkevaren Prada både bekrefter og overskrider seg selv som kulturelt uttrykk.

Line Ulekleiv