Det er lett å smile av svenskene som «fanger» en ubåt fra Tsar-Russland i skjærgården, hadde det ikke vært for intensiteten i tonen som fulgte «jakten» og hva som faktisk skjer i Østersjøområdet.

Tirsdag strøyk to russiske jagerfly over det amerikanske marinefartøyet «USS Donald Cook» i internasjonalt farvann i Østersjøen, på inntil tretti meters hold og i lav høyde, et sjeldent close encounter.

Opptrapping

Den russiske snittflyvningen kommer kort tid etter at USA varslet at de øker antallet soldater i Europa for første gang siden den kalde krigen og firedobler militærbudsjettet som er øremerket for Øst-Europa gjennom European Reasurance Initiative (ERI).

I februar begynner utplasseringen av 4200 soldater og 250 stridsvogner, pansrede kjøretøy og tungt artilleri kloss opp til grensa mot Russland.

Den amerikanske styrken vil rotere mellom de baltiske statene og Polen ved Østersjøen og Romania og Bulgaria ved Svartehavet for ikke å bryte klausulen om ikke å ha permanente styrker stående i de tidligere Warszawapakt-landene som nå er med i Nato. Den står det strid om i Nato. Tyskland holder igjen.

Nato skyver Russlands annektering av Krim foran seg, selv om det er Nato som har totalt forandret kartet siden Sovjetunionens fall og oppløsningen av Warszawapakten.

– Vi fortsetter å berolige våre allierte og partnere, som en konsekvens av et aggressivt Russland i Øst-Europa og andre steder, sa general Phil Breedlove, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Europa da planene ble sjøsatt.

Vertslandsavtale

Det er under disse rådende omstendighetene at den svenske Riksdagen skal stemme over Vertslandsavtalen med Nato etter den årlige utenrikspolitiske debatten 24. februar. «Sveriges sikkerhetspolitiske linje ligger fast. Vår militære alliansefrihet tjener oss vel og bidrar til stabilitet og sikkerhet i Nord-Europa», sa den sosialdemokratiske utenriksministeren Margot Wallström i sin redegjøring.

Vertslandsavtalen formaliserer avtalen med Nato fra september 2014, helt på tampen av valgkampen, om at Sverige skal ta imot støtte fra, eller gi støtte til, Nato i krise eller krig, samt at Sverige kommer til å stå som vertsland for militære øvelser under Nato-kommando.

Wallström nevnte ikke Vertlandsavtalen med ett ord i sin redegjøring, og hun etterlot såpass med tvil med henvisninger til «økt samarbeid med Nato» og «forsterket transatlantisk forbindelse», at det satte fart i kampanjen mot Vertslandsavtalen. Motstanden har ikke blitt mindre av at Åsa Lindestam, nestleder i forsvarskomiteen i Riksdagen, mener at «avtalen med Nato er bra for Sverige», ifølge Dagens Nyheter.

Dermed er spørsmålet reist: Hvor står sosialdemokratene? Og motspørsmålet fra Eva Jonsson i Nej till Nato i Stockholm: Hvorfor blir ikke svenskene spurt?

Misnøye

Meningsmålingen til Sifo, bestilt av Aktionsgruppen Nej till Nato, viste i midten av februar at 56 prosent er negative til konsekvensene av avtalen, 26 prosent er for og 16 prosent er usikre. Målingen var den første etter at det var spredd informasjon om avtalen.

Den politiske situasjonen i Riksdagen synes likevel avklart dersom Miljöpartiet de gröna ikke viker på sine trusler om å forlate regjeringen. I sitt innlegg i Riksdagen trakk Valter Mutt fram Natos atomvåpenpolitikk og minnet forsamlingen om hvor mange ganger USA har styrtet folkevalgte regjeringer og om «en 6000 sider lang rapport i den amerikanske kongressen om uhyggelig tortur og overgrep som CIA og deler av den amerikanske krigsmakten har begått».

Sverige er aktiv i Enhanced Opportunities Programme (EOP), og rett før regjeringsskiftet i oktober 2014 ble det gjort framstøt fra borgerlig hold i Sverige – og i Finland – om Nato-medlemskap i drønnene fra Øst-Ukraina og Russlands annektering av Krim. Etter det har Nato rustet opp i svensk nærområde, inkludert Østersjøen. Norge er del av hurtigreaksjonsstyrken under britisk kommando, som ble opprettet på Nato-toppmøtet i Newport i Wales i begynnelsen av september 2014.

Polen og de baltiske statene som inngår i styrken, utgjør den mest aggressive, anti-russiske fraksjonen i Nato som krever permanent utstasjonering av Nato-styrker og våpen.

Landene er nære naboer av Sverige og Finland som var alliansefrie under den kalde krigen. I dag er løftene som USAs president George H. Bush ga Sovjets president Mikhail Gorbatsjov i februar 1991 at gjenforeningen av Tyskland ikke skulle lede til Natos ekspansjon østover, behørig glemt i enhver Nato-sammenheng hvor siktet blir rettet inn mot «Russlands aggresjon».

Under den nylige folkeavstemningen i Nederland om EUs assosieringsavtale med Ukraina, som ble stemt ned, la Socialistische Partij (Tomatpartiet) nettopp vekt på Natos og EUs ekspansjon uten å gå god for Russlands president Vladimir Putin.

Krigersk partnerskap

Debatten i Sverige går langs de samme linjene, samt faren for utstasjonering og lagring av Nato-utstyr og opprettelsen av Nato-kommando på svensk territorium. Et betent spørsmål, med sterk forankring i svensk sikkerhetspolitisk diskusjon etter andre verdenskrig, er Natos atomvåpen.

Posisjoner har endret seg i utenriks- og sikkerhetspolitikken på den andre siden av Kjølen siden forsvarsminister Thage G. Peterson (Socialdemokraterna) ga grønt lys for avtalen om Partnerskap for fred med Nato i 1995.

Han har i ettertid sagt at avtalen ble inngått under utenrikspolitiske forventninger i Sverige, og det øvrige Europa, om at Russlands observatørstatus i Nato ville lede til medlemskap, noe han beklager ikke skjedde. I stedet har Sverige deltatt i Nato-krigene i Afghanistan og Libya.

Nato-motstanden peker på at under det utenriks- og sikkerhetspolitiske nuläget vil Vertslandsavtalen føre til at Sverige blir trukket inn i USAs og Natos opprustning i Østersjø-området og Baltikum og eventuelt i nordområdene.

Av Peter M. Johansen