Den høyeste arbeidsledigheten siden 1997. Få ledige stillinger. Rekordlav rente. Avisforsider som «Slik er det å miste jobben», «slik takler du krisa» og «fem tips for arbeidsledige».

Regjeringen som raskt trakk fram krise-ordet når 30.000 asylsøkere kom til landet i fjor, syns plutselig ordet er skummelt. Arbeidsministeren har empatisk forståelse for den personlige krisen det er å miste jobben, men går ikke med på at arbeidsledigheten er en krise for landet. Det er alvorlig, all den tid erkjennelse er første skritt for å løse ethvert problem.

Statsministeren er så ivrig etter å finne gode nyheter, at hun tyr til kreativ tallbruk. I et intervju med Dagbladet understrekte hun at ikke alt var dystert, og viste til at sysselsettingen økte i 2015. Det hun glemte er at denne økningen gjelder antall personer. Og fordi befolkningen er i vekst, viser de samme tallene at andelen sysselsatte har gått ned.

At en mørkeblå regjering unngår å omtale 126.000 arbeidsledige som en krise er kanskje ikke rart. For dem er det nemlig et resultat av at markedet gjør jobben sin. Norsk økonomi skal gjennom en omstilling hvor kapital og arbeidskraft må flyttes fra oljesektoren til andre sektorer, og da er arbeidsledighet et viktig glidemiddel for omstilling. Slik er det i makroøkonomiske modeller, og alle gode markedstroende vet at det beste man kan gjøre er å la økonomiens natur gå sin gang.

At arbeidsledighet forsterker Forskjells-Norge, sløser med produktive krefter og skaper store ringvirkninger via skattesvikt og kunnskapstap burde være gode grunner til å gripe inn i markedet med næringspolitiske virkemidler for å holde ledigheten nede.

En av regjeringens fremste unnskyldninger for å ikke anerkjenne krisa, er at ledigheten i Norge er lav sammenlignet med land lenger sør i Europa. At situasjonen er verre andre steder har de rett i. Men å bruke det som begrunnelse for å unngå å gjøre noe blir ulogisk på flere plan.

For det første er den økonomiske krisa i Europa en av flere drivkrefter som kan forverre situasjonen for norsk økonomi. Å peke på en av årsakene som en grunn til å ikke gjøre noe med problemet, tyder på et stort behov for bortforklaring.

For det andre har Norge et helt annet handlingsrom for å drive motkonjunkturpolitikk enn gjeldstyngede land underlagt troikaens kuttpolitikk. At ledigheten fortsatt er svært høy mange steder kan like gjerne skyldes at de ikke hadde finansielt og politisk handlingsrom til å gjøre nettopp det Norge kan gjøre nå.

Vi har alltid visst at en omstilling av norsk økonomi ville komme. Nå er det lave oljepriser som ligger bak, men det kunne også vært drevet fram av klimapolitikk eller at petroleumsressursene var tømt. Å basere økonomien på en begrenset ikke-fornybar ressurs gir store inntekter, men når kostnadene ved omstillinga kommer er det ikke irrelevant hvordan regninga fordeles.

Når Statoil deler ut 25 milliard i utbytte til sine aksjonærer samtidig som 5000 ansatte mister jobben, blir det overtydelig at en omstilling styrt av markedslogikk ikke fordeler regninga på en rettferdig måte.

Det som trengs nå er tiltak som sikrer at arbeidskraft og kunnskap ikke forblir ubrukt. Lista over forslag er lang; fra opprusting av vannkraftverk til bygging av kystvaktskip og plugging av oljebrønner.

Det som ikke trengs er politikere som oppfører seg som om deres viktigste jobb er å være omdømmekonsulenter for norsk økonomi, hvor positiv omtale og nedsnakking av krise er det viktigste for å holde stemninga oppe.

Marie Sneve Martinussen, samfunnsøkonom og nestleder i Rødt