Alice er på tivoli med søsteren, og en mann spanderer en runde med luftgeværskyting. Han gir henne bamsen han vinner. Så spør han om hun vil være med bort til bilen han har parkert like ved. Det vil hun ikke. Men snart sitter Alice på likevel: «Kor vil du eg skal ta deg med etter skulen, sa du, og eg sa eg ikkje visste, berre at eg ville vekk. Wonderland, da altså, sa du og lo.» Inger Bråtveits roman «Alice A4» bygger løst på «Alice i Eventyrland», men «Alice A4» er ei vanlig forstadsjente. Hennes Wonderland er motorveien og de kringliggende områdene som plutselig blir tilgjengelige, nå som hun har en kjæreste med bil.

Slik trer Alice inn i en lang tradisjon av jenter i biler. Hun er passasjer. Hun er for ung til å kjøre selv og er avhengig av den eldre gutten eller mannen for å komme seg rundt i sitt Wonderland. Skal hun komme seg ut og bort fra barndommen og over i voksenlivet, bli en kvinne, må hun ha en sjåfør. «Eg ville vera med deg. Eg ville vekk.» Slik har ungdommens bilkultur fungert helt siden 1950-tallet. Da bilen ble tilgjengelig for de unge, ble den et rom utenfor hjemmet, et rom hvor man kunne være sammen med kjæresten uten innblanding fra foreldre eller andre. Rommet uten anstand var naturligvis tvetydig fra første stund. Å kjøre en tur kunne alltids være en uskyldig syssel, men foreldrenes naivitet har tross alt sine grenser. «Det er mørkt ute», sier moren til Alice. «Tenk på kva du kunne ha råka ut for!»

Foreldrenes bekymring for døtrenes bilturer handler ikke bare om sex, heller. Ungdommens bilkjøring har alltid vært en lek på liv og død. Bilen og bilkjøringen er sterke frihetssymboler, og samtidig symboler på kontroll og kompetanse. Tilknytningen til disse verdiene har tradisjonelt gjort bilen til en i hovedsak mannlig attributt.

Dermed har bilen og veien blitt en arena for demonstrasjon av mandighet, uttrykt gjennom sterke motorer og risikovillig kjøring. Gutter kjører hardt for å konkurrere med hverandre, men også for å gjøre inntrykk på jentene – som ikke helt sjelden setter stor pris på denne formen for mandighet. Alvoret i leken ligger like rundt neste sving. Å bli drept i trafikken er den vanligste dødsårsaken for ungdom mellom 15 og 24 år. To av tre trafikkdrepte er menn.

Statistikken overdriver litt hvor dårlige menn er til å kjøre, for menn kjører mange flere kilometer i året enn kvinner, og har dermed også størst sjanse for å havne i ulykker. Risikobildet for jenter stemmer likevel godt med det vi vil forvente ut fra tradisjonell bilkultur. Halvparten av alle unge kvinner som blir drept eller hardt skadet i trafikken er passasjerer i bil. Mellom 2005 og 2012 ble 29 jenter i alderen 19 til 24 år drept som passasjerer i totalt 26 dødsulykker. Bilen ble kjørt av en mann i 22 av ulykkene, som i hovedsak skyldes høy fart og skjer om natta. Risikoen for å dø i trafikkulykker mangedobles når ungdom blir rundt 15 år gamle – altså når de begynner å kjøre moped og å sitte på med hverandre i bil.

Alices utforskning av Wonderland som passasjer er altså langt fra ufarlig. Men hvilke alternativer har hun? «Eg ser på deg, på dei hårete hendene om rattet, og strevar med twisten som føregår oppi hovudet mitt: Du skal ta meg bort herifrå. Du har eit vondt auge, men det andre er godt. Eg elskar deg. Eg har gjort visse ting.» Fortsatt er det slik at unge jenter gjerne tiltrekkes av litt eldre gutter. I tråd med det tradisjonelle kjønnssamspillet er menn attraktive gjennom sin større kontroll over ressurser. I bilkulturen spiller denne forskjellen seg ut akkurat ved aldersgrensa for å ta sertifikat. Jenter på 16 vil ha gutter på 18 som kjører bil. Jentene betaler for å få sitte på med sin seksuelle kapital, enten denne realiseres i faktisk sex eller bare ligger der som et potensial. For guttenes makt er ikke total. Vi som kommer fra småbyer der bilkulturen sto sterkt, husker godt hvordan enkelte gutter forsøkte å hevde seg overfor jentene ved å stille opp som sjåfør seint og tidlig, men uten at jentene noen gang leverte annet enn vage forhåpninger. Vi som ikke hadde bil eller sertifikat ennå, stilte likevel enda svakere – inntil vi endelig innfridde Vegvesenets og jentenes minimumskrav og kunne melde oss på i konkurransen.

Slik var det på mitt 80-tall, og i Alice A4s drabantby. Men bilkulturen er i endring. Som så mange andre maskuline symboler har også bilen mistet mye av glansen. Bilen er den nye røyken, sier Knut Schreiner. Fra å være en erotisk metafor og et frihetssymbol har bilen blitt et problem. Som røyken er bilen usunn, egoistisk, gubbete og gammeldags. Sammenligningen er god også fordi røykens og bilens statusfall har skjedd samtidig som kjønnsdimensjonen har snudd. Røyking og bilkjøring har mistet sin status i takt med at kvinnene har meldt sin interesse. Utviklingen går sakte, men i hvert fall i byene er ikke kvinner lenger bare passasjerer. Fortsatt er det nesten alltid mannen som kjører når en kvinne og en mann kjører sammen, men begge kjønn oppgir nå at tre fjerdedeler av alle reiser de foretar gjøres med bil.

Siden 80-tallet har antallet kvinnelige bileiere i Sverige økt med 77 prosent. Bilen begynner altså å bli et nokså kjønnsnøytralt transportmiddel uten særlig symbolsk kraft. Det begynner å bli lenge siden «Thelma & Louise» i den feministiske roadmovien fra 1991 frigjorde seg fra mannemakten og kjørte sine egne veier. Frigjøringsprosjektet sluttet i døden – kvinnene kjører utfor et stup, heller enn å la seg arrestere. Det er vanskelig å forestille seg hvordan en mer moderne feministisk bilfilm ville ha sett ut, for bilfilmen er i seg selv en døende sjanger.

Også Alice A4 våkner fra bilens fortryllelse. Som moderne kvinner trenger hun verken mannen eller bilen, men skifter til et mer tidsriktig framkomstmiddel: «For det er fridomen utan, og det er fridomen med. Slik er kjærleiken. Eg er seksten år, og det er grymt, vakkert, klaustrofobisk, ukjend, alt på ein gong. Eg syklar heim til mor mi og syster mi i blokka, det er seint eller veldig tidleg.»

tekst: Peder Kjøs illustrasjon: Knut Løvås