I Elena Ferrantes siste bok skildres hverdagskampen i mafiadominerte Napoli. Boka avliver myter om klassekamp i Italia, mener oversetter Kristin Sørsdal.
Det er 6. september 2015, og oversetter Kristin Sørsdal forsøker å sove i den napolitanske bydelen La Sanità. Bråket fra rusinga av vespamotorene er helt normal, men ved fire-tida denne natta tiltar plutselig støyen i styrke. «Krakk-krakk-krakk!», sier det, og Sørsdal skvetter opp.
– Det hørtes ut som treplanker som ble slått hardt mot hverandre mange ganger. Etterpå var det helt stille. Jeg feide det først bort som fyrverkeri eller noe, forklarer Sørsdal.
Morgenen etter får hun vite at lille Gennaro Cesarano hadde blitt fanget i kryssilden i en feide mellom medlemmer i den napolitanske mafiaen camorraen. Han ble skutt og drept 17 år gammel.
– Etterpå gikk jeg rundt og spurte folk hva som hadde skjedd, men alle sa de ikke visste noe. I bed & breakfasten jeg bodde på, som ble drevet av venner av den drepte gutten, visste de heller ingenting, sier Sørsdal.
Camorraens Napoli
Det er i dette Napoli, i de fattige nabolagene der volden er en naturlig del av hverdagen, at hoveddelen av handlingen i tetralogien «Napoli-kvartetten» finner sted.
Den anonyme italienske forfatteren Elena Ferrante har skrevet om livet i disse bydelene under pseudonym siden hennes første roman kom ut i 1992. Kristin Sørsdal oversetter firebindsverket som begynte med romanen «Mi briljante venninne» til norsk.
Verket tar for seg Italias og særlig Napolis historie fra 1953 til 2010 slik den avspeiles i livet til de to vennene Elena og Lila. Det tredje bindet i tetralogien «Dei som flyktar og dei som blir» begynner også med et lik. I 2005 finner Elena og Lila liket av kona til den lokale camorra-lederen dumpet i et blomsterbed. Trådene trekkes tilbake til den stormfulle perioden i italiensk historie i overgangen mellom 1960- og 70-tallet.
Epokens kvinnekamp og klassekamp flettes inn i handlingen i boka.
– Ferrante sier selv at hun ikke er en politisk forfatter. Boka avliver snarere mange av stereotypiene som har regjert rundt klassekamp og kvinnekamp i Italia, mener Sørsdal.
Klassereise mot nord
Hver gang «klasseflyktningen» Elena ankommer sin hjembys togstasjon er bydelen La Sanità det første hun ser i det fjerne. Det klaustrofobiske og voldelige lavklasselivet som regjerer her gjør henne livredd for å ikke slippe ut av Napoli igjen.
Elena kroppsliggjør klassereisens paradokser når hun flykter til nord, der hun klatrer klassestigen gjennom ekteskap og blir en suksessforfatter som skriver kritisk om forholdene ved fabrikkene.
Arbeiderkvinnen Lila er motsetningen som følger sine brutale instinkter. Hun blir arbeiderklassehelt i middeklassens øyne i rettighetskampen på kjøttfabrikken, helt motvillig, mens hverdagskampen ødelegger kroppen hennes.
– Lila smeller borti alt helt til hun går under. Hun er på en måte Napoli. Og boka kan leses som en kjærligheterklæring til byen og kulturen, forklarer Sørsdal.
– For Elena er alt med Lila mer virkelig enn hennes eget liv. Hun trenger henne for å kunne skrive.
Man lurer på hvem som er mest Ferrante: Elena eller Lila? For Ferrante skriver om en kvinne, Lila, som vil forsvinne, samtidig som det bak pseudonymet Elena Ferrante skjuler seg en «forsvunnet» anonym forfatter. Eller kanskje flere?
– Ferrante er glad i gåter og knuter. Det er som en Ariadnes tråd som går gjennom hele hennes forfatterskap, sier Sørsdal.
Hverdagskampen
Klassekonfliktene ligger i alle detaljene i boka, akkurat som kvinnenes livsvilkår og deres hverdagskamp er bokas ledemotiv.
Mest ødelagt av alle blir Gigliola, som var den peneste jenta på skolen, og som giftet seg til rikdom, med camorristen Michele. I en scene i boka mens hun forbereder ekteskapet med den kronisk utro og hensynsløse mafiabossen utbryter hun til Elena: «Trur du at eg finst? Sjå på meg, ser det ut som eg finst?»

Og Elena i romanen skriver videre: «Ho slo den opne handa mot det fyldige brystet, men ho gjorde det for praktisk talt å vise meg at handa forsvann, at kroppen hennar, på grunn av Michele, ikkje fanst».
Slik, på samme måte som når hun beskriver virkeligheten i klassekampen og kvinnekampen, trer strupegrepet camorraen har på lokalsamfunnet fram. Gjennom hele romansyklusen gjøres det ikke noe nummer av camorraens tilstedeværelse, men den blir skildret slik man er tvunget til å leve med den, i en hverdagskultur som ikke kan skilles fra camorraens makt.
– Akkurat som Roberto Saviano er Elena Ferrante en forfatter som vil understreke det hverdagslige og alminnelige ved den organiserte kriminaliteten og den parallelle økonomien som fenomen.
Alminnelig kriminalitet
Roberto Saviano mener at man bare kan bekjempe kriminalitet ved å vise hvor alminnelig og hverdagslig den er og ikke på feilaktig vis skille den fra samfunnet, økonomien eller politikken for øvrig. Kristin Sørsdal mener man ikke bør overdrive Ferrante som politisk forfatter.
– Hun er opptatt av å ikke noe politisk budskap. Og hun blir til og med kritisert for å ikke ha det.
– Men bærer ikke bøkene med seg en så dyp analyse av en epoke og en kultur og avliver så mange stereotypier om klasse og kjønn at dette vel må virke politisk i seg selv?
– Det kan nok være noe slik som er hennes intensjon.
Oversetteren arbeider nå med den siste romanen i tetralogien som skal ut i høst. Etter det skal hun gå løs på resten av Ferrantes forfatterskap. De tre romanene hun ga ut før «Napoli-kvartetten» er de aller beste, mener Sørsdal.
– Her er språket mer som Lilas, direkte og rått, slik man snakker på gata i Napoli.
Sist gang Sørsdal reiste til Napoli var det ved en tilfeldighet med det samme toget som flyktningene tok fra Wien. De dro til Napoli for å søke arbeid på det enorme illegale markedet.
– Det er dette som er Napoli. Før flyktet folk nordover fra Napoli for å finne en framtid. Og italienere har fortsatt en helt annen åpenhet for og forståelse for underklasse enn det vi har her i Norge, der vi ikke ser den, selv om flyktningene blir satt til å plukke tomater til de nord-europeiske middagsbordene. Dette er akkurat den samme virkeligheten som Elena Ferrante beskriver så godt.
Av Marius von der Fehr (tekst) og Siv Dolmen (foto)