Gruppeterapien for rusmisbrukere gikk usedvanlig trått denne mandagen. En av mennene i gruppa hadde ruset seg i helga, så temaet måtte være hva man kunne lære av hendelsen og hvordan unngå framtidige feilskjær. Vi var to terapeuter, og samtalen føltes mer og mer som en tenniskamp der det var to mot én, men hvor singelspilleren likevel tok det ene poenget etter det andre. Som terapeuter prøvde vi å utforske hva som hadde skjedd. Hva var de første tegnene han hadde registrert som tydet på at det kom til å gå galt denne helga? Hva hadde han gjort for å snu? Svarene kom kontant og greit: Når man er på vei utfor skråplanet, lurer man seg selv og overser tegnene. Nå gjelder det å tenke framover. Ta en dag av gangen. Det verste er ikke å falle, men å ikke reise seg igjen.