Som å stå ved foten av en skyskraper, se opp langs bygningen, opp mot himmelen, og føle at omgivelsene begynner å snurre rundt. Under lesningen av den hviterussiske nobelprisvinner fra 2015, Svetlana Aleksijevitsj’ dokumentariske boksuite «Utopiens stemmer», rammes jeg ofte av en slags svimmelhet. Dette er lyd, dette er stemmer, som er tatt opp og siden transkribert – den mest smertefulle og tidkrevende disiplin for en hvilken som helst ordarbeider. «Utopiens stemmer» er litt av en munnfull: Den er skrevet over førti år, hvor Aleksijevitsj har oppsøkt og intervjuet mennesker, for så å sette sammen dette koret av motstridende stemmer. I «Krigen har intet kvinnelig ansikt» (fra 1985, på norsk i 2014) er det de kvinnelige sovjetiske soldatene fra andre verdenskrig som forteller, i «De siste vitnene» (1985) møter vi dem som var barn under andre verdenskrig, deretter følger «Kister av sink» (fra 1989, på norsk i 2015) om de sovjetiske soldatene i Afghanistan, og «Bønn for Tsjernobyl» om katastrofen i atomkraftverket (fra 1997, på norsk i 2014). Det hittil siste verket er «Slutten for det røde mennesket» (fra 2013, på norsk i 2015), og mens jeg leser denne tror jeg et øyeblikk jeg får svaret på et spørsmål som plager meg: Hvordan er disse bøkene skrevet? Muligens er Aleksijevitsj et geni av en stenograf, for en av de intervjuede gjør et kort øyeblikk den ellers usynlige intervjueren synlig: Aleksijevitsj skriver mens hun lytter. Men, selvfølgelig lyser det gjennom at stemmene er tatt opp på bånd. Som Mikael Nydal skriver i Vagant nr. 4 2013: «Bandspelaren är ett lika viktigt redskap som pennan.»