Første gang jeg møtte Erik Rudeng, lurte jeg på om han alltid snakka så seint og omstendelig. Jeg var i begynnelsen av trettiåra, nylig førtidspensjonert fra en tilværelse som heltidspolitiker, og jeg hadde fått en muntlig invitasjon til Fritt Ords lokaler i Uranienborgveien 2. På den tida var jeg daglig leder i Foreningen !les, og håpet var at jeg skulle komme tilbake med en sekk av ytringsfrihetsstiftelsens forjettede penger. Jeg var helt uforberedt på det som venta meg.